Etter fem uker og tre dager er undersøkelsen i forbindelse med anleggsvei for utvidelse av Ørland kampflybase avsluttet. Til sammen ble 8,5 mål avdekket, fordelt på tre utgravningsfelt (se tidligere blogginnlegg). Som tidligere omtalt foregikk utgravningene helt i utkanten av den største lokaliteten som ble registrert i området av Sør-Trøndelag Fylkeskommune i fjor. Det ble likevel påvist veldig mange spor av fordums aktivitet på feltene! Til sammen ble det påvist over 350 strukturer, og omtrent to tredjedeler av disse ble undersøkt. Tolkningen av disse vil endres noe etter en gjennomgang av dokumentasjonen, men et foreløpig anslag er at av de undersøkte strukturene var ca 100 sikre eller mulige stolpehull, 50 kokegroper, 1 mulig brønn eller vannhull, 1 mulig granatgrop, og 30 groper med uviss funksjon. Ca 70 strukturer ble avskrevet etter undersøkelse, de fleste av dem fordi de var så grunne at det var umulig å si om de har vært bevisst gravd eller tilfeldige spor. I tillegg ble det påvist rester av eldre dyrkningslag i en utstrekning på 1,2 mål – hvorav 1,1 mål på Felt 3 og resten på Felt 2. Kokegropene lå både utenfor, over og under restene av eldre dyrkningslag, og det skal bli interessant å se dateringene av dem når prøvene er analysert!
En konsentrasjon av sikre og mulige stolpehull, samt andre strukturer, på Felt 3. Bildet er tatt mot nord. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
De fleste stolpehullene ble påvist i to konsentrasjoner på en brink i terrenget i den østlige delen av Felt 3. Her kan det se ut til at det har stått hus, men tolkningen av sammenhengen mellom disse strukturene er utfordrende. Den ene konsentrasjonen (på bildet ovenfor) lå rett ved feltavgrensningen, og stolpehullene har helt sikkert fortsatt ut av det området vi fikk undersøkt. I tillegg ser det ut til at det kan ha vært ulike hus på samme sted over tid, noe som gjør det vanskeligere å anta hvilke stolpehull som har vært samtidige og hører sammen. Hovedproblemet var likevel at stolpehullene var uvanlig vanskelige å oppdage, og siden dette kan bli en utfordring i de neste års undersøkelser vil jeg forklare dette nærmere. Undergrunnen på dette feltet besto av to lag; et gulbrunt sandgruslag over hvit skjellsand. På det meste av feltet var skjellsanda dekket av sandgruslaget, unntaket var på et belte langs kanten av brinken midt på feltet (se oversiktsbildet øverst). I skjellsanda ble det under avdekkingen påvist en håndfull mulige nedgravninger som (spesielt i det sterke sollyset de dagene) var vanskelige å se, og ble i utgangspunktet vurdert til å være tvilsomme som aktivitetsspor. Årsaken til dette var at fyllmassen i dem var av samme art som sandgruslaget ellers på feltet, og disse fargeforskjellene kunne tenkes å være naturlige variasjoner i undergrunnen. Etter hvert ble vi oppmerksomme på at dette ikke var tilfelle. De allerede oppmerkede strukturene ble undersøkt og viste seg å være til dels tydelige stolpehull. Videre gjorde fuktighet tilført av regn at kontrasten mellom undergrunn og skjellsanda ble større, og flere strukturer rundt de som allerede var påvist ble oppdaget. I tillegg ble mange flere slike strukturer synlige da sandgruslaget ble krafset bort der det var tynnest over skjellsanda.
Flere strukturer har kommet til syne etter at en del av sandgrusen over skjellsanda har blitt renset bort. Bildet er tatt mot sørvest. Foto: Ragnar Vennatrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
Det ser ut til at sandgrusen har dekket skjellsanda over hele dette området da disse strukturene ble gravd, og at sandgrusen dermed ble blandet inn i fyllmassen som gikk ned i skjellsanda under. Ofte er fyllmassen i slike strukturer en blanding av humus og sand/sandgrus, altså det vi kaller «jord». Dette gjør dem vanligvis i varierende grad brune og mørke, og enkelt å skille fra undergrunnen rundt. Her var strukturene nesten utelukkende fylt med sand og sandgrus, noe som gjorde dem vanskelige å se i skjellsanda og nesten umulige å se i sandgruslaget. Trolig må forklaringen være at undergrunnen her har vært uvanlig lettdrenert, og at den brune humusen har blitt vasket ut av strukturene etter mange hundre år med regnvær og gjennomstrømming. Unntakene er kokegropene, som var godt synlige. Her kan de fete kullagene i bunnen av kokegropene ha «sperret for» utvaskingen. Konklusjonen blir dermed at mange strukturer, som stolpehull, kan ha forblitt uoppdaget på store deler av feltet, siden fyllmassen i dem ikke skilte seg tilstrekkelig fra undergrunnen. For å få en oversikt over tykkelsen på sandgruslaget ble det gravd en sjakt gjennom undergrunnen på en del av brinken; her var sandgruslaget opp til ca 25 cm tykt.
For å få en oversikt over forholdet mellom de to undergrunnslagene ble det gravd en sjakt på tvers over brinken på Felt 3. Her var sandgruslaget gradvis tykkere mot øst, opp til ca 25 cm. Bildet er tatt mot sør. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
I de siste dagene av utgravningen undersøkte vi en stor grop lengre vest på Felt 3. Denne ble oppdaget da det eldre dyrkningslaget og profilbenken vi hadde latt stå igjen ble fjernet. Etter opprensning kunne gropa minne om et grophus – en relativt sjelden hustype, men et flott eksemplar fra yngre jernalder ble nylig undersøkt i forbindelse med utvidelsen av Ørland kirkes kirkegård (se blogginleggene derfra). I vår grop ble det imidlertid ikke gjort funn av gjenstander, stolpehull eller lag som kunne indikere boligfunksjon.
Den omtalte gropa på Felt 3 etter opprensning. Bildet er tatt mot vest. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
Gropas plassering lavt i terrenget kan være en indikasjon på dens funksjon – kanskje den skulle samle opp vann til en brønn eller et vannhull for beitedyr? Etter hvert som vi gravd oss ned gjennom lagene ble fyllmassen fuktigere og mer organisk. Vi vet foreløpig ikke alderen på gropa, men hvis den stammer fra eldre jernalder – som vi antar de fleste av de andre strukturene her gjør – har bevaringsforholdene vært uvanlig gode i gropa. Der fant vi nemlig mange godt bevarte kvister og trebiter, samt fire dyretenner og andre ubrente beinfragmenter.
Trepinner og andre organiske rester ble målt inn underveis, og et utvalg av disse ble tatt inn for å undersøkes nærmere. Bildet er tatt mot vest. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.
Gropa delte seg etter hvert i to bunner, hvor det var spesielt mange og store steiner i den ene. De så imidlertid ikke ut til å ha utgjort noen konstruksjon, men har antagelig blitt dumpet ned i gropa da den ble fylt igjen. I den samme bunnen ble det for øvrig funnet en tilspisset trebit – en pålespiss? – som nå blir renset fram av en konservator på NTNU Vitenskapsmuseet. Forhåpentligvis vil analysen av makroprøvene vi tok fra gropa kunne gi oss noen flere holdepunkter til tolkningen av den noe mystiske strukturen.
Her er gropa nesten ferdiggravd og har delt seg i to mindre groper eller bunner. Bildet er tatt mot vest. Foto: Dag-Øyvind Engtrø 2014, NTNU Vitenskapsmuseet.