Et viktig mål for Oslofjordforbindelsens utgravninger har vært å frembringe materiale som kan styrke kunnskapsnivået omkring råstoffbruk i Sørøst-Norge i eldre steinalder. Flere interessante funn på begge sider av fjorden kan kaste nytt lys over råstoffsituasjonen i mellom- og senmesolitikum.
En knoll og «økseråstoff» i tusentalls
Ikke uventet ble det funnet mye avslag- og fragmenter fra økseproduksjon i lokalt råstoff på de ulike boplassene. Øksematerialet og avfallet etter produksjonen føyer seg inn i et kjent mønster: De er svært tallrike, og på en enkelt boplass er det vanlig at flere bergartstyper er representert. For de fleste boplassene er også bare enkelte trinn av produksjonen representert.
Store avslag fra Verpen 6. Råstoffet er typisk for perioden (senmesolitikum) Foto: John Asbjørn Munch Havstein
Råstoffet benyttet til økseproduksjon stammer sannsynligvis fra det geologiske Oslofeltet. Anton W. Brøgger var en tidlig pioner på dette området, og trakk frem hornfels som det viktigste råstoffet i fremstillingen av nøstvetøkser (Brøgger 1905). Siden den gang har materialtilfanget økt betraktelig, og økser- og avslag og fragmenter fra økseproduksjon er vanlig å finne på mellom- og særlig senmesolittiske boplasser. Det har derimot ikke vært like stor fremgang i påvisning av opphavskilder, eller bedre sagt bruddvirksomhet, av disse råstoffene på Østlandet. Det har fått mange til å anta at råstoffemner stammer fra moreneforekomster. Riktignok er det oppdaget boplasser hvor spesialisert økseproduksjon- og bruddvirksomhet er påvist, blant annet en boplass i Vestby, Knapstad R114, hvor det ble gjort funn av over 30 000 avslag og fragmenter av diabas. Økseproduksjonen fra denne boplassen har sammenheng med en diabasåre som lå like ved boplassen.
Det har sannsynligvis foregått en kombinasjon av høsting i nærheten av boplassene og brudd fra fast fjell. Fraværet av boplasser med spesialisert økseproduksjon og bruddvirksomhet taler for at høsting av morenemateriale i nærheten av boplassene har vært mest vanlig, men sannsynligvis er boplasser som Knapstad R114 underrepresentert.
Ingen av Oslofjordforbindelsens boplasser har spor av bruddvirksomhet. På boplassen Vassum ble det derimot gjort et interessant funn. En knoll med avspaltningsarr- og knusespor, som tydelig er slått av mennesker, ble funnet vest på boplassen. Det ble også funnet en god del avslag og fragmenter av samme råstoff i umiddelbar nærhet, som vi må anta stammer fra samme knoll. Knollen stammer antakelig fra morene ettersom undersiden er naturlig og avrundet – og grunnet dens nokså heterogene sammensetning. Knollen er antakelig brukt som råemne til økseproduksjon etter avslagene å bedømme.
En knoll og to avslag fra Vassum. Foto: Sverre M. Stubberud
Kvarts, røykkvarts og bergkrystall
Kvarts er, etter flint og bergart, det råstoffet som opptrer hyppigst på boplassene. Ingen av boplassene har voldsomme mengder kvarts, men kvarts er utnyttet til både kjerner- og mikroflekker og i enkelte tilfeller også sekundærbearbeidet (retusjert).
Det var knyttet forventninger til funn av bergkrystall og røykkvarts. Ikke bare grunnet deres skinnende og flotte utseende, men mest fordi det er kjent gode lokale forekomster av det på Hurumlandet (Jahren og Hurum 1998). Det var også Hurum-lokalitetene som ga mest funn av røykkvarts- og bergkrystall. Røykkvarts og bergkrystall forekom hovedsakelig som primærbearbeidet materiale, det vil som kjerner, mikroflekker og avfall, og i enkelte tilfeller som sekundærbearbeidet materiale. Et spesielt funn dukket opp på Verpen 6; en meget vakker håndtakskjerne av svartgul røykkvarts ble funnet innenfor tufta på boplassen.
Kvartsitt og metarhyolitt
Mer eksotiske råstoff er representert i form av kvartsitt og metarhyolitt. Kvartsitt forekommer som avfall, kjerner og mikroflekker på flere boplasser – fra Verpen 6 ble det gravd frem en meget flott håndtakskjerne av kvartsitt. En spesiell type gjennomskinnelig råstoff, som vi antar er kvartsitt, ble funnet på boplassen Stubberud 2. Kvartsitten er svært homogen, og finnes som både avfall og to sammenføyde plattformavslag.
Metarhyolitt forekom i små mengder på et fåtall av våre boplasser– men fantes på begge sider av fjorden. Det er et relativt vanlig råstoff på mellom- og senmesolittiske boplasser, hvor de hovedsakelig knyttes til økseproduksjon, men råstoffet er også utnyttet til redskapsproduksjon på samme måte som flint og kvarts. Det er kjente forekomster av metarhyolitt på Østlandet, blant annet i Vestfold, men også dette råstoffet kan tenkes å være høstet fra morene.
Et lite avslag i metarhyolitt fra Verpen 6. Foto: John Asbjørn Munch Havstein
Selv om flint har vært det foretrukne råstoffet til fremstilling av redskaper, var råstoffsituasjonen variert i mesolitikum. Antakelig har man høstet, brutt og byttet til seg råstoff både lokalt og regionalt. Forhåpentligvis kan råstoffbildet på Oslofjordforbindelsens boplasser bidra til mer klarhet i hvordan steinaldermenneskene skaffet til veie nødvendig råstoff.
Kilder:
Brøgger, A. W. 1905. Øxer av nøstvettypen: Bidrag til kunskapen om ældre norsk stenalder, s. 1-87. Norges Geologiske Undersøgelse nr. 42. Kristiania.
Jahren, S.J. og Jørn H. Hurum. 1998. Hurums geologiske historie og mineralfunn, s 85-98. Årbok for Hurum 1998.