I 2019 og 2020 har Kulturhistorisk museum undersøkt en rekke steinalderboplasser i forbindelse med samferdselsprosjektet E134 Oslofjordforbindelsen. Dette er andre gang det er utført arkeologiske undersøkelser i regi av dette prosjektet; første runde med utgravninger ble utført på 1990-tallet (Ballin 1998). De undersøkte boplassene, ni i tallet, ligger i kommunene Frogn og Asker (tidligere Hurum). Boplassene i Frogn er konsentrert rundt søndre Bunnefjord, mens Hurum-lokalitetene ligger ved Drøbaksundet og innseilingen til indre Oslofjord. Utgravningene er i denne omgang ferdigstilt, og etterarbeidsfasen er kommet godt i gang.
Indre Oslofjord 6000 f.Kr.
Seiler man inn mot indre Oslofjord i dag legger man merke til at fjorden innsnevres ved Hurum og Vestby. Passasjen er på det snevreste når man har kommet til Drøbak og tettstedet Storsand, hvor Oscarsborg festning ligger strategisk plassert midt i fjorden. Den korte veien over Drøbaksundet foretas i dag gjennom Oslofjordtunnelen, som også initierte første runde med arkeologiske undersøkelser på 1990-tallet. Frem til den tid har båt vært det foretrukne fremkomstmiddel for å ta seg over det trange sundet, og med det mye tilhørende kulturhistorie i historisk tid.
At denne strekningen har vært en viktig kommunikasjonsåre og knutepunkt også i eldre steinalder (ca. 10 000 f. Kr-4000 f.Kr), bekreftes av så vel arkeologien og landskapet i området rundt 6000 f. Kr – hvor et overtall av boplassene undersøkt i denne omgang dateres. 6000 f. Kr sammenfaller med den varmeste tiden hittil etter siste istid (den atlantiske klimaperioden). Havet sto ved den tid 60 meter over dagens, og landskapet var forandret fra det vi kjenner i dag. Drøbaksundet var nokså trangt på den tiden også, og det var mulig å nå Bunnefjorden fra Vestfjorden gjennom et i dag fortettet sund som gikk fra Glenne i nordøst til Drøbak i sørvest – et sund som skilte Nesodden fra fastlandet (se kart nedenfor). Dette sundet, som var rukket å bli nokså trangt med en vannstand 60 moh., skapte sterke tidevannsstrømmer som har tiltrukket seg rike marine ressurser. Når havnivået hadde sunket til 50 moh., lukkes sundet og Bunnefjorden blir igjen en blindfjord slik vi kjenner den i dag. Siden den gang har man måtte ro rundt Nesodden-landet for å komme til ytre deler av Oslofjorden. Boplassene i Frogn har ligget tilknyttet et større fjordbasseng like øst for dette sundet, i det som har vært et beskyttet, indre skjærgårdsmiljø.
Landskapet på Hurum-siden stiger relativt bratt opp fra vannkanten, så like store arealer har ikke vært under vann i denne delen av Hurum. Boplassene på denne siden av sundet har ligget mer eksponert til ut mot fjorden enn hva som er tilfelle for boplassene i søndre Bunnefjordsområdet. En rekke mindre holmer, skjær og øyer har derimot gitt beskyttelse mot vær og vind, mens Håøya (i dag Frogn kommunes høyeste punkt) har stått som en sterk markør midt ute i fjorden.
Indre Oslofjord ca. 6000 f.Kr, med en vannstand 60 moh. «Våre» boplasser er markert i rødt, mens øvrige kjente mesolittiske boplasser også er markert. Bunnefjordslokalitetene er lokalisert i et det som var et skjermet fjordbasseng. Verpen-lokalitetene ved innseilingen til indre Oslofjord. Røde streker markerer to nå fortettede sund og Bunnefjordens nord-sørgende fjordarm. Kart hentet fra: Jaksland (2001:39, fig. 9 – videre bearbeidet av Per Persson/KHM).
Nye og gamle problemstillinger
Utgravningene har hatt som mål å ytterligere belyse det kulturhistoriske forløpet gjennom de berørte tidsperiodene. Materialet er egnet til å belyse «gamle» problemstillinger som råstoffbruk, bosetningsmønster, erverv og kronologi. Av nyere problemstillinger er boplassenes ulike nærmiljø et sentralt spørsmål. Hurum-lokalitetene ligger mer eksponert til i et ytre fjordmiljø, mens Bunnefjordsboplassene ligger i et skjermet, indre skjærgårdsmiljø. Utgravningsvirksomheten har vært forholdsvis stor på østsiden av fjorden, mens det er undersøkt svært få boplasser på vestsiden av fjorden. Dette skjeve bildet får vi nå rettet litt på.
En spesiell klimabegivenhet, 8.2.ka-event (eller på norsk ofte benevnt ”Finsehendelsen”), er en godt dokumentert 150 år lang kuldeperiode som inntreffer ca. 6200 f. Kr. 8.2.ka-event førte til et signifikant fall i temperaturen i det nevnte tidsrommet. Ettersom 8.2.ka-event er en nylig kjent klimabegivenhet, vet man forholdsvis lite om hvordan hendelsen påvirket samfunnene i den nordatlantiske regionen. En fersk studie som behandler hvorvidt sørøstnorske jeger/sanker-samfunn ble påvirket av denne kuldeperioden, konkluderer med at samfunnene ikke har vært særlig preget av denne hendelsen (Fossum 2020). Stubberud 3 er strandlinjedatert like før hendelsen inntreffer, mens Vassum og Verpen 6 dateres noe senere. Disse vil være særlig egnet for å diskutere endringer i eksempelvis typologi og teknologi før og etter kuldeperioden.
Ni lokaliteter – 45 høydemeter
Boplassene ligger i høydeintervallet 40 til 85 moh. og berører store deler av eldre steinalder. Et flertall av boplassene ligger mellom 57-65 moh., tilsvarende 5800 til 6400 f.Kr. Frogn-boplassene har fått navnet Stubberud 1-3 og Vassum. Stubberud 2-3 og Vassum ligger mellom 55-65 moh., mens Stubberud 1 50 moh. Frogn-boplassene har ligget i det nevnte fjordbassenget, mens Vassum også har hatt naturhavn mot Bunnefjordens nord-sørgående fjordarm i øst.
Boplassene på Hurum-siden lå tettere inntil hverandre. Innenfor et begrenset område faller landskapet trinnvis fra sørøst mot nordvest. Prosjektets to eldste boplasser, Verpen 3 og 4, lå bare et steinkast fra hverandre, og 80-85 moh. Funnmengden var på ca. 1000 funn på Verpen 3 og 1500 på Verpen 4. Et lite stykke mot vest, og over 20 høydemeter lavere i landskapet, lå boplassene Verpen R57 og Verpen 6. Verpen 6 var prosjektets desidert mest funnrike boplass, med over 17 000 funn – og uten en eneste funntom graveenhet. Prosjektets lavestliggende (og minste) boplass var Verpen 1. Verpen 1 lå like nedenfor Verpen R57, 40 moh., og strandlinjedateres til overgangen yngre steinalder (ca. 4000 f.Kr-1800 f.Kr).
Strandlinjekurve med undersøkte boplasser. Illustrasjon av: Per Persson/KHM.
Fra mikroflekkekjerner og trinnøkser via nøstvetøkser og sandsteinskniver til en skiferspiss
Boplassenes beliggenhet over havet stemmer godt overens med det typologiske funnmaterialet. Funnene på de ulike boplassene er en liten typologisk-kronologisk reise som går fra mellommesolittisk mikroflekketeknikk og trinnøkser til én skiferspiss fra yngre steinalder.
Prosjektets høyestliggende boplasser, Verpen 3 og 4, hadde et typisk mellommesolittisk funninventar – med mikroflekkekjerner, mikroflekker, fasetterte plattformavslag og hjørnekniver. Overgangslokaliteten Stubberud 3 (mellom- og senmesolitikum) hadde typologisk daterbare funn i form av trinnøkser, konisk- og semikonisk mikroflekketeknologi og fasetterte plattformavslag. Boplassen har dermed et tydelig mellommesolittisk funninventar, mens det som regnes som mer «erketypiske» senmesolittiske gjenstander er fraværende. Det er på de senere senmesolittiske boplassene Vassum, Verpen 6, Verpen R57 og Stubberud 2 at typiske senmesolittiske gjenstandstyper opptrer i materialet, så som nøstvetøkser, håndtakskjerner, sandsteinskniver og bergartsavslag fra økseproduksjon.
To nøstvetøkser og en slipeplate funnet på den senmesolittiske boplassen Vassum. Foto: Sverre M. Stubberud.
Et siste bidrag i typologisk daterbare gjenstander er funnet av en skiferspiss på Verpen 1. Skiferspisser introduseres i kystområdene i Sørøst-Norge ved overgangen til yngre steinalder (Solheim 2012:95-101). Mange av skiferfunnene i Sørøst-Norge er fremkommet som løsfunn uten kjent kontekst, så alle funn fra daterbare kontekster er kjærkomne bidrag. Den tidlige dateringen til Verpen 1 tatt i betraktning (strandlinjedatert til overgangen yngre steinalder), kan skiferspissen fra Verpen 1 vise seg å bli et viktig funn i kronologiske studier av skiferens introduksjon i Sørøst-Norge.
Skiferspissen fra Verpen 1. Foto: Sverre M. Stubberud
Mer i vente..
I disse dager er etterarbeidet kommet godt i gang. Funnmaterialet katalogiseres, prøver som er sendt til analyse er som smått på vei tilbake og delrapporter fra de ulike boplassene skrives. Ekstra stor spenning er det knyttet til C14-dateringene. På 1990-tallet var de få C14-dateringene i svært liten grad i samsvar med typologien og strandlinjedateringen; det er noe vi ønsker å bedre i denne omgang. Flere resultater fra prosjektet vil bli publisert i nær fremtid.
Kilder:
Ballin, T. B. 1998. Oslofjordforbindelsen. Arkæologiske undersøgelser ved Drøbaksundet. Varia 48. Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk. Universitetets Oldsaksamling. Oslo.
Fossum, G. 2020. Specialists facing climate change. The 8200 cal BP event and its impact on the coastal settlement in the inner Oslo fjord, southeast Norway. I A. Schülke (red.) Coastal landscapes of the Mesolithic. Human Engagement with the Coast from the Atlantic to the Baltic Sea, s. 179-201 Routledge.
Jaksland, L. 2001. Vinterbrolokalitetene – en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus. Varia 52. Oldsaksamlingen. Universitetets kulturhistoriske museer. Oslo.
Solheim, S. 2012. Lokal praksis og fremmed opphav. Arbeidsdeling, sosiale relasjoner og differensiering i østnorsk tidligneolitikum. Upublisert doktorgradsavhandling. Universitetet i Oslo.