Høsten 2019 utførte Kulturhistorisk museum en liten steinalderundersøkelse på østbredden av Holsfjorden – den sørøstre armen av Tyrifjorden – i Lier kommune, Viken fylke.
Den lille lokaliteten – knapt 50 m2 stor – lå på den nå øde gården Vefsrud, som i sin tid hadde vært husmannsplass under gården Horn som ligger rett på andre siden av fjorden. Adkomsten til lokaliteten fra Ringeriksveien i øst var ulendt og bratt, og man har nok til alle tider heller foretrukket å ankomme via vannveien. Det var vi i alle fall rimelig sikre på etter å ha forsert 70 høydemeter i bratt terreng, med full oppakning, både på tur ned og opp fra bil til lokalitet i et par ukers tid.
Figur 1: Sverre Magnus Stubberud leter etter steinalderen i såldet. Lokaliteten i sin helhet kan sees til venstre i bildet, avgrenset av oransje stikker.
Vi visste lite om lokaliteten før undersøkelsene tok til. Det var gjort få funn under registreringen, men lokalitetens plassering på omtrent 65 meter over dagens havnivå gjorde den likevel interessant. Det at den lå på akkurat denne høyden kunne nemlig bety at den enten var en strandbundet boplass i eldre steinalder – da Tyrifjorden var en del av de langstrakte fjordsystemene – eller det kunne være en yngre boplass, som i så fall ville ha vært tett bundet opp mot bruken av Tyrifjorden som innsjø.
Det ble raskt klart at registreringen ga et ganske riktig bilde av funnsituasjonen på stedet. Vår undersøkelse resulterte i 38 funn av flint og bergart over et område på 12,5 m2 (for den som ikke er veldig rask i hoderegning vil det si omtrent tre funn per kvadratmeter). Med andre ord, ingen funnbonanza, altså. Det er i midlertid ikke alltid slik at kvantitet trumfer kvalitet, og materialet på Vefsrud viste seg, i all sin beskjedenhet, å gi oss det vi trengte for å tidfeste bruken av plassen.
Som nevnt kunne lokaliteten representere kyst eller innland, saltvann eller ferskvann, eldre steinalder eller yngre steinalder/bronsealder. Altså var det ganske vidt forskjellige aktiviteter som kunne ha funnet sted på dette lille neset ved Tyrifjorden. Og med tanke på at flint og lokale bergarter er råstoff som er godt representert i samtlige av de overnevnte periodene, og at den vanligste gjenstandskategorien er produksjonsavfall, kan man jo tenke seg at det godt skal gjøres å datere en boplass basert på kun 38 funn.
Det kan man imidlertid gjøre, i alle fall om ett av funnene er en liten, fragmentert, men like fullt nydelig, helslipt bergartsøks i en særegen, rød- og hvitmarmorert bergart. Ja, for vi fant nemlig en slik en.
Figur 2: Den fragmenterte bergartsøksen fra Vefsrud sammen med avslag fra økseproduksjon funnet på samme sted.
Umiddelbart blir lokaliteten fra Vefsrud satt på det kronologiske kartet, pent plassert i neolitikum, altså yngre steinalder. Menneskene som oppholdt seg på Vefsrud i steinalderen har med andre ord rodd rundt på den Tyrifjorden vi ser i dag, akkurat slik som bøndene på Vefsrud gjorde flere årtusener senere, og slik Holeværingene og Liungene gjør den dag i dag.
Figur 3 Utsikt mot Sylling fra sjøkanten ved Vefsrud. En utsikt som har holdt seg gjennom flere tusen år.