Da vi satte i gang graving på Sandnes i midten av september, visste vi etter Aust-Agder fylkeskommunes registrering at det lå en gravhaug med fotgrøft og kantkjede på et nordvestvendt nes. Gravhaugen var knapt synlig i terrenget, og forventningene var begrensete – liknende fotgrøfter har blitt undersøkt tidligere i Setesdal, på Bjørgum i 2007 og på Langeid i 2011, men selve haugene har vært pløyd vekk. Det viste seg imidlertid at haugen på Sandnes var langt bedre bevart enn forventet.
Da gravhaugen ble anlagt, ble det gravd en fotgrøft i øst og sør. Steinene i kantkjeden ble på disse sidene plassert nedi fotgrøften. I det skrånende terrenget ned mot elven i vest og nord ble steinene derimot plassert i skråningen, slik at de ville være godt synlige fra elven. I øst var det bare et torvlag bevart over undergrunnen, mens det i vest var tykke påførte lag som skapte en flott rundet haug, ca. 10,5 m i diameter, og opptil 60 cm høy. Det er trolig at haugen opprinnelig har vært høyere over det hele, slik at den også var synlig fra land, men at disse massene har blitt pløyd vekk eller har erodert gjennom mange århundrer.
Allerede da vi fjernet torven som dekket haugen ble det tydelig at også deler av haugens indre elementer var bevart. Omtrent midt i haugen lå det flere store heller i tillegg til et par store runde steiner. I nord fremkom en pakning av små runde steiner. Funnene av stein i haugen er en interessant kontrast til Sandnesområdet. Som navnet antyder er grunnen fullstendig dominert av sand.
Det ble funnet tre konsentrasjoner av brente bein i haugens nordlige del. En ansamlig var i småsteinspakningen, den andre lå i et sterkt kullblandet lag like vest for steinpakningen, mens den tredje lå i et svakt fyllskifte litt nordvest for småsteinspakningen. Det er for tidlig å si om dette er to eller tre separate kremasjoner, eller om alt opprinnelig stammer fra samme gravlegging. Områdene med kremerte bein ble totalgravd, før den nordlige og sørlige delen av haugen ble gravd videre ned til steril undergrunn. Fotgrøften har blitt tømt, og et brukket bryne dukket opp i jorden herfra.
Det kan kanskje virke skuffende å grave en hel gravhaug og ikke finne annet enn brente bein og et ødelagt bryne, men beina i seg selv kan si oss mye. De vil bli sendt til analyse, og vi vil forhåpentligvis få vite noe om hvem som har blitt lagt i gravhaugen, og når dette skjedde. Det var ikke spor etter at haugen har vært plyndret, men ettersom toppen ikke har vært bevart, er det mulig at eventuelt gravgods har blitt fjernet på et tidspunkt. Det er uansett interessant at man har lagt så mye energi ned i en stor gravhaug med steinmarkering rundt.
Og denne gravhaugen var ikke den eneste. Rett sør for den ligger restene av nok en haug, trolig om lag 9 m i diameter. Deler av fotgrøften med kantkjede er bevart i den vestvendte skråningen ned mot elven, mens resten dessverre har erodert vekk eller blitt pløyd ned gjennom århundrene. Noen grunne groper på sletten er trolig rester etter fotgrøften, siden de passer godt inn i diameteren vi kan rekonstruere fra kantsteinene i vest, men alt er svært ødelagt.
De to haugene har ligget veldig tett, med knapt en meter i mellom, og siden de synes å ha blitt konstruert på samme måte, er det mulig at de har blitt reist omtrent samtidig. De har uansett trolig stått samlet langs kanten av neset i lengre tid, og som markører kan de trolig knyttes til ferdsel langs Otra-elven.
Gravhaugen etter avtorving, sett mot nord.
Oversiktsbilde over gravhaugens midtparti med heller og steinpakninger, sett mot vest.
En av beinansamlingene blir snittet
Oversiktsbilde av gravhaugen etter utgravning, sett mot vest. Fotgrøften manglet stein i skråningene i nordvest, eller lå alle på plass, selv om en del syntes å ha falt litt utover fra opprinnelig posisjon. På bildet har kantsteinene i snittene langs østsiden blitt fjernet slik at det skulle være mulig å dokumentere profilene.
Oppe til venstre i bildet er restene av kantkjeden og fotgrøften til den andre gravhaugen.