Huset og graven

I forbindelse med bygging av ny enebolig registrerte fylkeskommunen flere stolpehull på rekke og rad ved Nygården på Ørlandet. Avdekkingen er ferdig og feltpersonalet er godt i gang med å undersøke strukturene som har blitt funnet. Stolpehullene ble først tolket til å være en del av et toskipet hus, men en komplett avdekking avslørte imidlertid en fjerde stolpehullsrekke. Med det ble det klart at vi hadde å gjøre med et treskipet hus. Huset er omtrent 13,5 meter langt og 7 meter bredt.

Huset på Nygården, med grøfter på kryss og tvers. Foto: Mats Aspvik, NTNU Vitenskapsmuseet

Huset skulle imidlertid raskt avsløre sine særegne egenskaper. For det første var endene på huset ulikt det en normalt assosierer med forhistoriske hus. Det var 6 stolpehull i hver ende, og disse sto parallelt med resten av stolperadene slik at endene på huset formet en 90 graders vinkel. For det andre var det pussig at plasseringen av stolpehullene ved endene også var asymmetriske. For det tredje var stolpehullene plassert med svært jevne intervaller og plasseringen virket nærmest standardisert. For det fjerde var stolpehullene av lik størrelse. For det femte viste nærområdet rundt huset ikke tegn til annen aktivitet, slik som kokegroper eller staurhull, noe som er vanlig rundt forhistoriske hus. Ingen diskusjoner førte til konklusjon om husets opphav; det kunne virke som om ingen hadde hverken hørt om eller sett noe lignende fra historisk eller forhistorisk tid.

Det var et gåtefullt hus vi hadde funnet restene av på Ørlandet. Fra krigens dager var det betydelig aktivitet fra tyskernes side på Ørlandet, og et knapt steinkast mot øst kunne de lokale fortelle om tyskere som holdt en telesentral i hevd under krigen. Kunne huset vi hadde funnet være en tyskerbrakke fra forrige verdenskrig? Ortofoto fra området tatt i 1969 avslørte lite; kun upåvirket dyrket mark kunne observeres. Plantegninger av pælebygde brakker fra krigens dager ble leitet frem og gav i beste fall kun indisier.

Stolpehullet ligger anlagt over grøfta. Stolpehullet må derfor være yngst. Foto: Mats Aspvik, NTNU Vitenskapsmuseet

Det var likevel noe som indikerte at huset stammet fra moderne tid. En rett grøft strakk seg fra nord til sør igjennom feltet. Grøfta kunne minne om en moderne rør- eller kabelgrav. Et av de veggbærende stolpehullene kuttet denne grøfta, og fra grunnsetningene om stratigrafisk suksesjon ble det derfor klart at stolpehullet, og dermed også huset, måtte være yngre enn denne grøfta. Skulle vi kunne datere grøfta, ville vi i alle fall sette en nedre grense for husets alder. Grøfta ble snittet, men heller ikke det gav noen tydelige tegn på grøftas alder. Kun en halvsirkel av delvis nedbrutt trevirke kunne observeres i bunnen av grøfta. At det kunne være en dreneringsgrøft ble foreslått, men dette virket merkelig da undergrunnen besto av lett drenert strandsand. En vannledningskabel som gikk mot det gamle nærliggende meieriet kunne det også være, men i så fall virket det merkelig da kun restene av den øvre halvparten av røret ble funnet, uten spor av det nedre. En C14 prøve fra røret vil i alle tilfeller avgjøre grøftas alder og dermed en nedre grense for husets alder.

Graven

Utenom huset ble det funnet en enkelt mørk og oval flekk som var omtrent 3 meter i lengde og 1,5 meter i bredde. Det ble tidlig diskutert om dette kunne være en grav, og det gikk ikke lang tid før denne strukturen ble undersøkt. I første omgang ble fyllmassen fjernet i den ene halvparten, og det ble klart at her kunne det være snakk om noe spesielt da det var synlig beinmateriale som stakk ut i profilen fra den utømte siden av strukturen. Det ble derfor gått mer systematisk til verks ved å grave den gjenstående siden forsiktig ovenfra og nedover.

Gravingen nedover tok til, og mistankene om at beinmaterialet i profilen stammet fra et menneske økte i takt. Spenningen steg da vi forsiktig arbeidet oss nedover. Først kom hodeskallen til syne, så bekkenet og deretter deler av ribbena. Det var ikke lenger tvil, her hadde vi med en gravleggelse å gjøre. En sirkelformet «perle» ble avdekt i halsregionen, og slikt gravgods gjorde det klart at dette var antageligvis en førkristen begravelse.

Nyhetene om funnet spredte seg relativt raskt. Og det gikk ikke lang tid før det hadde samlet seg en gruppe mennesker rundt utgravingen for å få med seg det som foregikk. Konservator, prosjektleder, osteolog og fotograf kom fra museet for å delta i arbeidet. NRK, lokalavisa, lokale historikere og andre interesserte kom for å se.

Skjelettet studeres og tas forsiktig opp av konservator og osteolog fra NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Mats Aspvik, NTNU Vitenskapsmuseet

Ekspertene kunne konstatere at skjelettet var i relativt god stand; antageligvis som et resultat av den kalkholdige strandsanden som det lå bevart i. Bein for bein ble det forsiktig lagt i esker og pakket ned. Hver detalj som kunne være av interesse ble dokumentert med skrift, bilder og innmålinger. Etter hvert som vi kom dypere ned i graven ble mer og mer av gravgodset synlig. Blant annet noe som kunne se ut som et spinnehjul plassert bak føttene, og jernfragmenter av en gjenstand som lå ved hendene. Flottest av alt var gjenstanden som ble funnet i halsregionen. Dette var etter alt å dømme en korsformet spenne som var relativt godt bevart. Slike spenner er typiske for folkevandringstid, men prøvene fra skjelettet vil gi en nøyaktig datering.

Røntkenbilde av spennen. Foto: Ellen Randerz, NTNU Vitenskapsmuseet

Siden kampflybasen ble utbedret har det vært en rekke utgravinger på Ørlandet, og over tiden har det akkumulert seg en god del informasjon som kan brukes i kontekstuelle studier. Det blir interessant å se hvordan dette gravfunnet kan relateres til det øvrige forhistoriske kulturlandskapet på Ørlandet.