Sommeren 2015 har Kulturhistorisk museum to store jernvinneundersøkelser på Hafjell. Den første er allerede i gang på Mosetertoppen. Her er det kjent tre jernvinneanlegg fra Oppland fylkeskommunes registrering. På to av anleggene ligger det to kullgroper inne blant de andre anleggene, i tillegg er det ytterligere fire kullgroper og en mulig fangstgrop som skal undersøkes.
Surt vær første dag i felt, men kullgropene var fine.
Etter to uker i felt har vi fått oversikt over området, dokumentert kullgropene i plan og avdekket det sørligste jernvinneanlegget (se hovedbilde øverst). Før avdekking var det kun de to kullgropene som var synlige oppå en øst-vestgående morenerygg. Den sørlige kullgropen var noe større enn den nordlige kullgropen. Under torven har det vist seg flere anlegg. To ujevne lag med malm fremkom; det ene ligger mellom kullgropene, og er kanskje et malmlager, mens det andre strekker seg over vestvollen i den sørlige kullgropen. En stor slagghaug sprer seg vest- og sørover fra den samme vollen. I slagghaugen ligger det en god del store heller og andre steiner, som antas å være rester av ovnen. Et omrotet lag med mye kull ligger vest for den nordlige kullgropen. Øst for den sørlige kullgropen befinner røsteplassen seg, et noe ujevnt lag med malm, som dessverre er nesten fullstendig dekket av røtter. I de neste par ukene konsentrerer vi oss om dette anlegget, og håper å få en bedre forståelse av elementene som har inngått i anlegget, bruksfaser og produksjonsvolum.
Jernvinneforskning har stått sentralt i utmarksundersøkelser i flere tiår, og i mange områder har vi god forståelse av jernvinna, både teknologisk og kronologisk. Den østlige delen av Gudbrandsdalen der Hafjell har imidlertid ikke vært gjenstand for omfattende undersøkelser. Det har blitt gravd ut smieanlegg og kullgroper relatert til smieanlegg i dalbunnen, samt enkelte kullgroper og jernvinneanlegg langs vestsiden av dalføret, og noen undersøkelser i Fåberg ved Lillehammer. Oppover mot de østlige fjelltraktene er det bare gjort en undersøkelse av jernvinneanlegg, på Lisætra i 2009, 1-2 km nordvest for Mosetertoppen. Anlegget på Lisætra var komplekst og hadde to tydelige faser. Begge ble datert til merovingertid, noe som samsvarer med perioden da man antar at et større teknologisk skifte fant sted, mellom ovner av fase I og II. De to ovnstypene produserer forskjellig utseende slagg. Den ene ovnen på Lisætra var en gropovn av type I, der slagget samlet seg i slaggblokker i en grop under sjakten. Den andre ovnen var av type II, med slaggavtapning ut av ovnen, noe som resulterte i renneslagg og bunnskoller.
Undersøkelsene på Hafjell skal for det første avklare hva slags anlegg, og fra hvilke perioder, som finnes i området. Disse opplysningene vil så kunne brukes til å sette jernvinna i Gudbrandsdalen inn i en større sammenheng. Det har vist seg å være regionale så vel som kronologiske variasjoner i utformingen av jernvinneanlegg og kullgroper. Gudbrandsdalen ligger geografisk mellom flere kjente jernvinnetradisjoner, Dokkfløy og Valdres i vest, og Rødsmoen og Gråfjell i øst. Kullgropene er for eksempel vanligvis kvadratiske eller rektangulære på østsiden av Mjøsa, mens de på vestsiden oftest er runde eller ovale. Senere års undersøkelser har imidlertid vist at dette ikke er absolutt. Mens det på Dokkfløy, 30-40 km vest for Mosetertoppen og vest for Mjøsa, kun var sirkulære/ovale kullgroper, har det på Beitostølen, ytterligere 50 km vestover, blitt funnet kvadratiske/rektangulære groper sammen med runde/sirkulære. På Lisætra, som altså i likhet med Mosetertoppen ligger øst for Mjøsa, var det flest runde/ovale kullgroper, men også kvadratisk/rektangulære. Det vil bli interessant å finne ut hvordan kullgropene og jernvinneanleggene på Mosetertoppen passer inn i de regionale variasjonene.