Toskipa hus, treskipa hus og alvedanser - Norark - Norsk arkeologi : Norark

Utgravinga på Haga er nå avsluttet og vi har forsøkt å hente inn så mye informasjon som mulig i form av innmålinger, gjenstandsfunn, oversiktsbilder, beskrivelser, profilbilder og -tegninger samt naturvitenskapelig prøver. Den svakt hellende flata ned mot Risavika har vært bosted for ei rekke mennesker som har etterlatt seg spor i form av to- og treskipa langhus fra og med siste del av yngre steinalder (2030 f.Kr.).

Oversikt over feltet som avdekkes fra bergnabben like bak. Utsikt mot Risavika.

Feltet rommer minst fem langhus som er reist etter to ulike konstruksjonsprinsipp. To av bygningene omtales som toskipa da de består av ei enslig rekke av takbærende stolpehull som har delt huset inn i to skip eller seksjoner langs husets lengderetning. Tre bygninger tolkes som treskipa da de består av parvise takbærende stolpehull som har dannet tre skip eller seksjoner langs husets lengderetning. Skipene er ikke å oppfatte som rom da rominndeling har bestått av skillevegger på tvers av husets lengderetning. På Haga ble det ikke påvist sikre spor etter indre stolpehull som kunne gitt oss innsikt i bygningenes rominndeling. Det ble heller ikke funnet bevarte spor etter bygningenes vegger. Den fine undergrunnen var svært forstyrret av moderne inngrep i form av tette og dype plogfurer, dreneringsgrøfter, sprengt stein og større nedgravinger knyttet til et tidligere hønsehus øverst på feltet (se foto 2).

Graving av hus i sørlig del av feltet. Legg merke til de mange moderne forstyrrelsen i form av grøfter og større nedgravinger til venstre i bildet.

Bygningene framsto dermed først og fremst kun som ei eller to rekker av takbærende stolpehull (se foto 3-5). Slike bevaringsforhold er ikke uvanlige da treskipa bygninger ofte påtreffes som spor etter to rekker av takbærende stolpehull, samt enkelte dørstolper og ildsted. Situasjonen er imidlertid noe annerledes for toskipa bygninger som da vil framtre som lite annet enn ei rekke av stolpehull, noe som enkelt kan overses på bekostning av de noe mer framtredende og overbevisende treskipa bygningene (se foto 5). Et vesentlig moment på Haga er fylkeskommunens dateringer av stolpehull til perioder som vi vet at toskipa bygninger var i bruk, det vil si siste del av yngre steinalder og eldre bronsealder (Dugstad 2013, Soltvedt et al 2007). Ved avdekking av hele kulturminnefeltet viste det seg nå at de daterte stolpehullene var del av lengre rekker av stolpehull som dermed dannet et sikrere grunnlag for å tolke stolperekkene som de bevarte sporene etter to toskipa hus.

Takbærende stolpehull i Hus 1 er markert med grønne sirkler. Grønne rektangler markerer fire grunne groper i midtaksen.

Blå sirkler markerer stolpehull tolket som takbærende i Hus 2. Blå rektangler markerer ildsteder tolket som del av huset.

Gule sirkler markerer takbærende stolpehull i Hus 5. To trekanter til høyre markerer mulig inngang og de tre trekantene i midtaksen markerer to ildsted og ei grop.

Det eldste toskipa huset var anlagt langs den svake hellinga nordøst-sørvest. Et takbærende stolpehull er datert til 2030-1890 f.Kr. I den nedre delen ble det påvist fire groper som tolkes som en del av bygningen (se foto 3). Hus 2, som tolkes som et toskipa hus der ett av de takbærende stolpehullene er datert til 1730-1630 f.Kr., var orientert nordvest-sørøst på tvers av terrengets helleretning. Tre ildsted like vest for stolperekka er tolket som del av huset (se foto 4). Den sørøstlige delen av Hus 2 ligger i et område hvor det er spor etter flere treskipa hus som har vært reist på samme sted med ulike orienteringer. To større lag ligger i midtaksen til det som er tolket som Hus 5 (se foto 5). Ved graving av lagene ble det påvist ei rekke stolpehull, groper og grøfter. Det er høye forventninger til at makrofossiler, det vil si forkullete korn og planterester, kan gi oss innblikk i lagenes karakter, bruken av bygningene og gardsdrift i bronsealder og muligens også eldre jernalder. I tillegg til funn av flint, bergkrystall, brente bein og grov keramikk fra større forrådskar, ble det også funnet et randskår som kan skrive seg fra eldre jernalder sørøst på feltet.

Sørøst på feltet ble det funnet to stakketufter. Stakketufter, eller alvedanser som de også kalles, er spor etter lagring av slått i tidligere utmark. Stakketuftene er karakterisert av ei omgivende dreneringsgrøft og er en type kulturminner som reduseres kraftig, blant annet som følge av nydyrking. Ved registreringer og utgravinger i forbindelse med Transportkorridor Vest er det også påvist ei rekke stakketufter like sør for Haga. De to stakketuftene på Haga er firesidige, tilnærmet kvadratiske med avrundete hjørner. Stakketuft 1 har fire stolpehull som tolkes som en del av stakketufta og spor etter en grindbygd konstruksjon reist over dreneringsgrøfta som måler 7,2 x 6,8 meter (se foto 6). Stakketufta viser dermed store likheter med firestolpersbygninger, et interessant trekk som også diskuteres i Grete Lillehammers avhandling om alvedanser (Lillehammer 2004).

Stakketuft 1 lengst sør på feltet. Blå plater markerer stolpehull tolket som en del av stakketufta.

Gauselskogen besøker ørkenfolka på Haga

Litteraturtips:
Dugstad, S. 2013. Kulturhistoriske registreringer Haga Vest. Rapport 17 2013. Rogaland fylkeskommune.

Lillehammer, G. 2004. Konflikter i landskapet. Kulturminnevern og kulturforståelse: Alvedans og utmark i Hå kommune i Rogaland, SV-Norge. AmS-Varia 42. Arkeologisk museum i Stavanger.

Soltvedt, E.-C., Løken, T., Prøsch-Danielsen, L. Børsheim, R. L. & K. Oma 2007. Bøndene på Kvålehodlene. Boplass-, jordbruks- og landskapsutvikling gjennom 6000 år på Jæren, SV Norge. AmS-Varia 47. Arkeologisk museum i Stavanger.

Soltvedt, E.C. 2000. Carbonised Cereal from Three Late Neolitic and Two Early Bronze Age Sites in Western Norway. Environmental Archaeology 5, s. 49-62.