Årets utgravninger i Melhus kommune finner sted i en del av Gauldalen som er unik for sin omfattende samling av helleristninger, – også kalt bergkunst. Helt siden den første helleristningssteinen ble oppdaget på Røskaftsveet i 1950 har det blitt påvist og avdekket helleristningsfelt i Horg sokn. Sommeren 1957, fikk Edvard Foss, – kårkallen på Fossinnlegget, – øye på en gruppe båtfigurer på et berg like ved tunet. Arkeologen Sverre Marstrander mente at disse egenartede båtene representerte en sen båttype som trolig kunne dateres til begynnelsen av vår tidsregning, altså i overgangen mellom førromersk jernalder og romertid. Senere har lokalbefolkning og arkeologer funnet bergkunst både på Lyngen ved Lundamo og på Foss; funn som indikerer at det ble laget helleristninger i området allerede i yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.).
De særegne båtfigurene på Foss I, her fotografert våren 2011. På grunn av den kritiske tilstanden er feltet som kårkallen Edvard Foss oppdaget i 1957 i dag permanent tildekket. Foto: Kjell André Brevik
Ved å følge den skiltede kulturstien fra bygdatunet, kan vi oppleve to av disse helleristningsfeltene på Grøbbløkkja (Foss VI) og Fossinnlegget (Foss IX), henholdsvis på ei steinblokk og på fast berg. Det har etter hvert vist seg at den førstnevnte formen for helleristningsfelt er den mest utbredte, i hvert fall på Foss-platået. Per i dag har vi kunnskap om 44 enkeltfelt på terrassene like øst for bygdatunet, – et betydelig antall som gjør Foss til en av Trøndelag fylkes mest omfattende bergkunstlokaliteter. Flertallet av helleristningene er altså laget på løse steinblokker og viser i hovedsak ulike bilder av båter, fotsåler, hester og ringfigurer. Sistnevnte opptrer særlig i kombinasjon med såkalte skålgroper, den uten tvil mest utbredte helleristningstypen i Horg og i Gauldalen for øvrig.
I midtnorsk sammenheng er det kun på Foss-terrassene vi finner hestefigurer på flyttblokker. Foto: Kjell André Brevik
På Foss-terrassene finner vi skålgroper i mange ulike utforminger og sammenhenger: som rene skålgropfelt med én til flere hundre groper eller groper som en del av komposisjoner bestående av båtfigurer. Så sent som i mai 2018 ble det også påvist skålgroper på en eksponert stein i tilknytning til ei gravrøys på Fossmoan, – en parallell til arkeologenes oppdagelser på Sandbrauta, bare 2 km. nordvest for lokaliteten. Sånn sett er de «enkle» skålgropene blant de mer merkverdige helleristningene ved at de opptrer så hyppig. De seneste observasjoner på Foss, forteller oss at mange av helleristningene og gravminnene fra bronsealder i dette landskapet kan knyttes til gamle stier og ferdselsårer. På denne måten viser bergkunsten veg i forståelsen av det forhistoriske kulturlandskapet omkring oss.
Trøndelag fylkeskommune og NTNU Vitenskapsmuseet samarbeider tett i forvaltninga av bergkunsten i Horg. Her registrerer Hans Marius Johansen og Heidrun Stebergløkken et nylig påvist skålgropfelt tett ved kulturstien. Foto: Kjell André Brevik
I løpet av 2017 og 2018 har vår kunnskap om utbredelsen av bergkunst i Horg økt betraktelig. Fra å være et fenomen som begrenset seg til to felt på Lyngen og rundt 10 felt på Foss, kan vi nå med sikkerhet si at helleristninger også forekommer på vestsiden av Gaula. De enestående funnene på Sandbrauta illustrerer dette. Trolig er vi også på sporet av den eldste bergkunstfasen i Horg, også denne på vestsiden av elva. På grunnlag av det tilgjengelige materialet, kan vi slå fast at bergkunsten i dette området omfatter bilder som kan assosieres både med jordbruk og med fangst og fiske. Kanskje er dette forskjellige element i den lokale bronsealderkulturen? Sannsynligvis kan vi også vise til en lokal bergkunsttradisjon med kontinuitet gjennom 2000 år og som har omfattet hele landskapet fra elvebredd til høydedrag. Dermed finner de tre pågående utgravningene i Horg sted i et landskap som kan ha blitt betraktet som særlig hellig i bronsealderen og eldste jernalder. Kan de karakteristiske landskapsformasjonene med Gaulfossen nederst og de markante terrassene på begge sider av dalføret ha bidratt til dette?
Terrasselandskapet på Foss – et unikt bergkunstlandskap fra Gaulas bredd til 240 m.o.h. Foto: Kjell André Brevik
Hei.
Tru muligens dokk er i ferd med og omskrive historien litt i en intresang artikkel.
At det skulle finnes en kårkall med navn Edvart Foss i Fossinnleget slo ned som en bombe her på selveste Kongshaug. Vokste opp som nærmeste nabo til Fossinnleget. Dog må her nevnes at jeg kom flyttende i 1958 til Fjellheim. Kjenner ikke til noen kårkall i Fossinnleget jeg selv om min etterhvert gode kamerat kom derfra.
Det bodde en småbruker i Grubben som muligens var kårkall der som hette Edvart Foss. Husker han godt jeg for han passerte forbi huset vårt ofte etter besøk i Fossinnleget. Der var hans datter Anna Emilie gift med Peder A Foss.
Kan her nevne at jeg hadde gleden av og møte Sverre Marstrander de dagene han jobbet i området.
Ha en oppdagelsesrik dag.
MVH
ODD-MIKAEL.
Atter hei.
Liten kommentar om Gaula og løpet den har.
Det spekuleres vel på og hevdes at nåværende elveløp ble til etter Gauldalsraset 14 september 1345. Før det svingte elva seg mot Gødalen. Så elveløpet ned fossen er skapt av Kvennbekken/Vollabekken og Flåttabekken/Søgardsbekken.
God helg
Odd-Mikael
Hei, Odd-Mikael! Først må jeg få si at du er et vandrende oppslagsverk over Foss-området. Kommentarer fra din side vil derfor alltid inneholde interessante bemerkninger omkring landskap, folk og historie. Dette du skriver om Edvard Foss virker svært logisk og selv om det er litt på sida av temaet i teksten over, fører din kommentar til en aldri så liten oppklaring. Min svigerfar, Einar Danielsen, og hans familie fra Sandgata i Trondheim, valgte nemlig å evakuere til Grøbba i krigsåra. Grunnen til dette var at han hadde ei tante som var gift med Edvard Foss. Familiene hadde kontakt med hverandre til et stykke ut i 1950-åra, men så døde Einars tante og det ble stille. Svigerfar har lurt på om Edvard fortsatte å bo på garden og om slekta hans fortsatt sitter der. Det gir derfor mening at han var kårkall i Grøbben og at han oppdaget Foss I på et av sine besøk hos dottera si på Innlegget. Rett skal være rett! Selv om det første helleristningsfunnet i Gauldalen ble gjort i Røskaftbrauta, var det Edvards oppdagelse som bidro til at Foss ble kjent som en bergkunstlokalitet. Lite visste han at de egenartede båtene på berget et steinkast unna barndomsheimen din bare var «toppen av isfjellet». Dine unike anekdoter om Marstrander bør vi få skrevet ned som en del av lokalitetens saga.
Så til dette med Gaula og endring av elveløp gjennom tidene. Et utrolig interessant og aktuelt emne som for øyeblikket engasjerer både geologer og arkeologer. Personlig synes jeg elvehistorikken er litt forvirrende, men det er vel ikke noe i vegen for at det alltid har gått vatn gjennom fossekløfta, selv om hovedløpet på ett tidspunkt gjorde ei real slynge innom Hovin og fløt sammen med Gaua (Gøa). Også i historisk tid har det vel vært en diger «os» nord for fossen. I disse tider kan faktisk arkeologiske observasjoner bidra til økt kunnskap om nettopp elvas historie. Jeg anbefaler feltleder Hanne Bryns innlegg «Historien om et ras», publisert 21.mai. Om rasmassene på Sandbrauten står å lese:
«Foruten all aktiviteten under leirraset ble det også undersøkt en kokegropaktivitet oppå rasmassene i den nordvestre delen av feltet. Disse kokegropene er blitt datert til eldre jernalder, 250-400 e.Kr. som tilsvarer siste halvdel av romertid. Dette viser at raset har gått i forhistorisk tid og er en viktig indikator i arbeidet med å tidsfeste rashendelsen i Gauldalen.»
(Kilde: https://norark.no/prosjekter/sandbrauta-lundamo-melhus-e6-utbygging/historien-om-et-ras/)
Dette antyder at det har vært et stort leirfall fra området sørom Bredlia. Kanskje kan denne hendelsen «dateres» til overgangen mellom yngre bronsealder og førromersk jernalder. Leirfallet kan ha skapt en dam som tvang Gaula til å skifte løp oppe ved Hovin og har dermed bidratt til dannelsen av Gammelelva (i dag en kroksjø). Så kan Kvasshyllraset i 1345 ha gjenoppretta den eldste kursen gjennom fossekløta.
Jeg er sikker på at vi har mye å se fram til på forskningsfronten når det gjelder Gaula og folket som har levd sammen med henne gjennom tusenåra, på godt og vondt.