Middelaldergården på Bjerland, Lindesnes

Garður er granna sættir

I sjette bind av Diplomatarium Norvegicum kan vi lese at Gyrd Olafssønn i 1492 befinner seg i en grensetvist med Peter Amundssønn. Tvisten dreier seg om hvor grensen går mellom gårdene Spetteland og Haddeland i Hollums sogn i Agder, og det vitnes om at en del av grensen går ved Biargeland. Hvorvidt tvisten endte fredelig eller ikke er for oss uvisst, men dette er første gang Biargeland, eller Bjerland som det heter i dag, gir seg til kjenne i de skriftlige kildene, og selv om gården spilte en birolle i grensetvisten i 1492 spiller den i dag en hovedrolle for mange av oss på E39 Mandal–Herdal-prosjektet.

Dalgangen som forbinder Hageland med Spetteland, og markerer grensen mellom sistnevnte gård og Haddeland. Hustuften fra middelalder ses i forgrunnen, mens gravfeltet fra folkevandringstid ses i bakgrunnen. Foto: S. Kristensen/KHM.

Navnet Bjerland er langt på vei selvforklarende. Anlegget ligger i ulendt terreng omgitt av til dels bratte bergvegger og mengder med rasstein. Denne steinen har imidlertid bosetterne på Bjerland gjort god bruk av opp gjennom tidene, både i anleggelsen av flere gravrøyser, og også i byggingen av et langhus med steinsatte veggvoller. Så langt er vi godt i gang med undersøkelser av hustuften og gravfeltet, samt et dyrkningslag og to hulveier.

En bosetningshistorie i tre akter

De spor vi finner etter bosetningen på landsbygden i tidligere Vest-Agder i forhistorisk tid ser i stor grad ut til å kunne knyttes til to bosettings- og fraflyttingsfaser. Den første fasen finner sted i yngre romertid (omtrent rundt 200 e.Kr.), og mye av denne gårdsbosetningen ble i stor grad lagt øde mot slutten av folkevandringstiden. Den neste bosettingsfasen fant sted i vikingtid/middelalder, og mange av områdene tilhørende de øde folkevandringstidsgårdene ble igjen tatt i bruk i denne perioden. Etter nok en fraflyttingsfase i middelalder er flere av gårdene atter en gang tatt i bruk, og driften har i mange tilfeller vært kontinuerlig opp til vår tid. Det er derfor sjeldent at man får mulighet til å undersøke slike velbevarte anlegg fra middelalder.

Tuften på Bjerland

De foreløpige undersøkelsene har avdekket et langhus på 20 meter med tydelige, steinsatte veggvoller. Huset er et stolpehus hvor flere stolpepar har holdt taket oppe, og vi mener at vi har klart å identifisere minst tre, kanskje så mange som fem forskjellige rom eller aktivitetssoner i huset. De foreløpige dateringene fra de fylkeskommunale registreringene viser at gården var i bruk på 11- og 1200-tallet, men vi håper i det lengste på å kunne avdekke flere bruksfaser. En slik velbevart hustuft gir jo gode sjanser for gjenstandsfunn, og vi har gjort funn av fragmenter av en dreiekvern, baksteheller og flerfoldige bryner. Vi har også samlet inn en del brente bein, som kan gi oss svar på spørsmål knyttet til erverv, kosthold og ressurstilgang.

Hustuften på Bjerland. De steinholdige veggvollene som omkranser huset er godt synlige. Foto: S. Hårstad/KHM.

Fra én røys til gravfelt

I tillegg til huset er vi godt i gang med undersøkelsene av gravfeltet. Én registrert gravrøys fra folkevandringstid ble her til seks, og vi har ambisjoner om å undersøke alle i løpet av prosjektet. Siden røysene opptrer i et så mye større antall enn vi innledningsvis var klar over håper vi at de kan bidra til å belyse kronologien på feltet. Kanskje tilhører enkelte gravminner eldre eller yngre perioder? Kanskje får vi overlapp og kontinuitet fra gravfeltet til gårdsanlegget for øvrig?

Røysfeltet på Bjerland med røyser og hulvei markert med rødt. Foto: S. Kristensen/KHM.

Per nå har vi tre intensive uker igjen av utgravningene, og mye skal landes i denne perioden. Lokaliteten har utrolig mye å by på, og vi gleder oss til fortsettelsen. Vil gården passe inn i det allerede etablerte bildet av den forhistoriske og middelalderske bosetningen i Agder? Endelig skal Bjerland få en større, velfortjent plass i historiebøkene.