I midten av mai i år ble siste spadetak tatt på Laupland, Vestre Bokn og det er nå klart for full innrykking av Statens Vegvesens maskiner for bygging av ny E39 over området.
Sjakting i transekt fra midten av myra og inn på tørt land nedenfor boplass fra eldre steinalder
Det var sjakting av den lavest-liggende myra i planområdet som sto på programmet. Den ligger i dag på 4 m o.h. og like nedenfor en boplass fra siste del av eldre steinalder (6000-4000 f.Kr.) som ble gravd ut i fjor. Denne boplassen ligger på 10-12 m o.h., på det som den gang var havstrand. Området hvor myra er i dag utgjorde da ei skjermet bukt. På brinken med utsikt over myra og Lauplandsvågen, ble det i fjor også gravd ut ei gravrøys som muligens er fra førromersk jernalder (500 f.Kr.- Kr.f.) utfra dateringer på trekull. Da var det tørt land ned mot dagens myrflate, men det er usikkert om myrdanninga allerede da hadde begynt. Ved å grave oss gjennom myrtorva og sedimentene under ville vi få mer eksakt informasjon om hvordan det lokale landskapet som de første bosetterne opplevde har utviklet seg. Hele landskapsområdet Dyping, Laupland, Vågshaug bærer preg av å være et gammelt kulturlandskap. Dette har blitt bekreftet av de arkeologiske utgravningene som har pågått siden 2016. I tillegg til boplassene fra sein eldre steinalder, er det funnet et mangfold av hus og andre bosetningsstrukturer fra eldre bronsealder av og fram til vikingetid/middelalder. Det er funnet åkerlag med ardspor og korn av bygg direkte datert til overgangen yngre steinalder/eldre bronsealder (ca. 2000 f. Kr.). Små tjern og myr i området har ligget der som små speil og fanget opp og lagret spor etter bosetnings-aktivitetene gjennom dette lange tidsrommet.
Ei gammel veit krysser vårt spor
Sjakting, og egentlig prøvetaking generelt av myr, er noe som byr på utfordringer, spesielt når det dreier seg om den type jordvassmyr som finnes på Laupland. I motsetning til høgmyrene (type moltemyr) som har vokst seg høyere enn grunnvannsnivået og tar næring fra nedbøren, så får jordvassmyrene næring fra innsiget av vann fra omgivelsene. Vannstanden i myra skifter derfor med variasjoner i høyden på grunnvannet omkring myra. Iblant kan man gå tørrskodd over ei slik myr – iblant er den nærmest umulig å gå over. Når vannstanden er høy, kan slike myrer ha en kraftig sugende virkning og være direkte farlige for dyr og mennesker, spesielt barn, å bevege seg ut på. Dette fikk vi erfare i fjor da vi tok en boreprøve fra ei tilsvarende dypere myr litt høyere i terrenget (ca 17 m o.h.), der vi måtte holde oss til de deler av myra som var sikker å gå på. Ved sjakting får man i tillegg utfordringene med å pumpe bort de store vannmengdene slik at det i det hele tatt blir mulig å ta prøver for analyse.
Vellykket «fangst» av bunnsedimenter fra myr på 17 m o.h. i 2017. Jutta Lechterbeck og Christin E. Jensen.
Fjoråret var et spesielt regnvått år med høy grunnvannstand, og sjakting ut i denne lavereliggende myra ville ikke vært mulig. Vi var mer heldige i år, da den tørre våren og forsommeren førte til helt andre og bedre arbeidsforhold. Gravemaskinen kunne kjøres helt ut til sentrum av myra uten bruk av matter. Ideelt sett bør det tas prøver for vegetasjonshistorisk analyse fra den dypeste delen av myra, som fanger opp utviklinga over lengst mulig tidsspenn. Dette er oftest i sentrum av myra. I vårt tilfelle ble vannmengden for stor til at den bensindrevne pumpa klarte å ta unna vannet fort nok til at det var sikkert og praktisk mulig å ta prøver fra sjaktveggen. Ved å ta et nytt sjakthull et par meter fra, kunne vi imidlertid konstatere at de samme stratigrafiske lagene var tilstede her, og vi fikk tatt gode kasseprøver for nærmere botanisk, geologisk og kjemisk analyse i laboratoriet. Under myrtorva var det som forventet marine og glasiale sedimenter. Det ble også tatt prøver fra torv- og jordlag nærmere mot kanten av myra, der det også var tynne sjikt av trekull. Dette er interessant i forhold til at det er registrert avsviingslag over hele området, og er noe som vil bli undersøkt nærmere under etterarbeidet kommende høst og vinter.
Et gammelt steingjerde skiller åkermarka fra myra på 17 m o.h. Jutta Lechterbeck tv og Eli-Christine Soltvedt th.
Det er alltid spennende når man jobber i myr om det skal dukke opp noen mer håndfaste spor etter mennesker. Det er gjort flere spektakulære funn av gjenstander i myr i Rogaland tidligere. Det vi fant var ei veit (steinsatt grøft) som krysset sjakta vår og som hadde blitt overvokst av myra. Antakelig var dette ei dreneringsgrøft for å få tørr beitemark. At folk har måttet ta forholdsregler mot det å ha våtmark innenfor bosetningsområdet så vi også da det i fjor ble sjaktet ut mot den høyereliggende myra på Laupland. Da ble det avdekket et steingjerde langs myrkanten. Det kan ha fungert som et hinder for dyr å bevege seg ut på myra eller som en avgrensning og stabilisering av den tilgrensende åkermarka.
Alt i alt har vi gjennom de to-tre sesongene med utgraving på Vestre Bokn fått et godt og variert dokumentasjonsmateriale som vi allerede nå vet vil gi ny innsikt i kultur- og naturhistorien til denne øyregionen.
Med på myr-sjaktinga i år var Christin Eldegard Jensen (biolog), Jutta Lechterbeck (geolog), Erik Daniel Fredh (geolog), Oliver Djøseland Sørskog (arkeolog) og maskinfører fra Vassbakk og Stol.