Kunnskapshull i steinalderens fjordlandskap

Gjennom sin lange historie har det blitt foretatt mange steinalderutgravninger på Vestlandet i regi av Bergen Museum (i dag Universitetsmuseet i Bergen). Steinalderens redskapstradisjoner, erverv og bosetningsmønster er beskrevet gjennom et stort antall rapporter, avhandlinger og artikler. På grunn av denne langvarige kunnskapsoppbyggingen vet vi til en viss grad hva som venter oss når vi reiser på utgravning til Sunnhordland, til Sunnmøre eller til Lærdalsfjellene. Dette betyr igjen at vi kan spisse problemstillingene våre i forkant av utgravingen, og vi kan legge opp undersøkelsen slik at kunnskapshull blir tettet. Men til tross for en stor geografisk spredning på våre steinalderundersøkelser, finnes det fremdeles noen «hvite flekker» på kartet.

Disse «hvite flekkene» representerer områder hvor det sjelden blir foretatt arkeologiske utgravinger og vi følgelig har liten kjennskap til forhistorien. Dette kan enten skyldes lav utbyggingsaktivitet, eller at det rett og slett er relativt få boplasser her. Ett av disse områdene er Askvoll i Sunnfjord. Området har relativt store landbruksareal og er rikt på marine ressurser, og vi vet også at området har en interessant kulturhistorie. Blant annet kom trolig Ingolf Arnarson, den første landnåmsmannen som omkring år 870 slo seg ned på Island, nettopp fra dette området. De mange gravhaugene og bautasteinene vitner om stor aktivitet her i bronse- og jernalder, men hva så med steinalderen i dette fjordlandskapet?

Geografisk ligger Askvoll omtrent midt mellom Skatestraumen i Bremanger og Kotedalen i Lindås, og de fleste som arbeider med norsk fangststeinalder støter før eller siden på disse to stedsnavnene. Her har det vært foretatt store utgravinger som har gitt oss økt forståelsen for steinalderens ressursutnyttelse og redskapstradisjon, og undersøkelsene viser at materialet fra disse to områdene har mange likheter med hverandre. Samtidig ser vi også at det er noen vesentlige forskjeller i materialet fra Bremanger og Lindås, og at det ett eller annet sted på Vestlandet går en (om enn noe flytende) grense mellom ulike redskapstradisjoner og råstoffbruk i store deler av steinalderen.

Med slike problemstillinger i bakhodet var spenningen derfor stor når vi fikk mulighet til å foreta en liten utgraving av en steinalderboplass på Bakkeneset i Askvoll. Selve boplassen ligger på vestsiden av et nes som stikker ut på fra nordsiden av Dalsfjorden. Lokaliteten ligger 11 moh, og har vært strandbundet ved et havnivå i overgangen mellom eldre og yngre steinalder, dvs mellom 5 og 4000 f.Kr.

Til tross for det relativt beskjedne omfanget på undersøkelsen er funnmaterialet så langt ganske omfattende. Samlet har vi tatt inn mellom 2500 og 3000 funn. I dette materialet er det en rekke ulike råstoff som flint, mylonitt, rhyolitt, kvartsitt, skifer, kleber, grønnstein, diabas og sandstein. Av redskapstyper finnes diverse økser (Trinnøkser og Vespestadøkser), fiskesøkker og pilspisser (tangespisser av A-typen). Funnmaterialet tyder på at lokaliteten er benyttet i overgangen mellom eldre og yngre steinalder, dvs i slutten av seinmesolitikum og begynnelsen av tidligneolitikum.

Det viste seg dessverre av selve boplassflaten var ganske hardt skadet av moderne pløying, og plogfurene gikk mange steder helt ned til den sterile undergrunnen. Det lyktes likevel å finne små lommer mellom plogfurene hvor kulturlaget ser ut til å være intakt, her har vi tatt ut kull til ¹⁴C dateringer.

Som så ofte ellers viser det seg at selv en boplass skadet av moderne pløying vil kunne gi verdifull informasjon. Når det i fremtiden skal skrives større synteser om steinalderen på Vestlandet vil lokaliteten på Bakkeneset komme til å bli viktig for å belyse sentrale problemstillinger ved de jeger-, fisker- og sankersamfunnene som fantes her for om lag 6000 år siden.