De fleste kjenner til at flint ble benyttet i produksjon av redskaper i steinalderen, færre kjenner kanskje til den omfattende bruken av lokale bergarter som ble brutt løs fra fjell og ur rundt om i Norge igjennom hele steinalderen. I Norge er det pr i dag registrert nær 50 steinbrudd fra steinalderen. De eldste bruddene ble tatt i bruk for nær 10 000 år siden.
Steinalderens håndverkere kjente råmaterialet sitt godt, og det er tydelig at råstoffets egnethet ble nøye vurdert. Til økser ble det brutt bergarter som diabas, grønnstein og groruditt. Til pilspisser, kniver og andre småredskaper ble det brutt ulike typer kvarts og kvarts og kvartsitter, rhyolitt, jaspis og chert. (Figur 1)
På Vestlandet finnes våre to største øksebrudd: Diabas ble brutt på Stakalleneset i Flora i Sogn og Fjordane, og grønnstein ble hentet på Hespriholmen utenfor Bømlo, i Hordaland. (Figur 2). Hvert av bruddene var i bruk i rundt 4000 år. Blant annet ble det brukt ild i brytingen
Fyrsettingsteknikken kalles fyrsetting og var en vanlig bergverksteknikk fra bronsealderen og frem til 1800-tallet. Den vanligste teknikken i steinalderen var imidlertid direkte hamring på berget med hammerstein. Spor etter denne teknikken kan sees på fjellet som små sirkulære knusespor, eller kraftige arr etter avspaltninger som hamringen har forårsaket. (Figur 3)
Noen steder løsnet blokker og emner fra berget også med hjelp av vann og frost. I tillegg til direkte hamring ble trolig også kaldkiling brukt, dvs. løsning av stein ved hjelp av spett eller kiler av for eksempel tre eller bein. Denne teknikken er det vanskeligere å finne spor etter, men en kan fremdeles se hvordan naturen kan løsne stein.
Rundt uttakstedene ligger det mye avfall. Blant avfallet finnes små og store emner, avslag og fragmenter, samt spor etter testing av råstoffet. I tillegg kan en ved noen brudd også se mengder av hele og ødelagte hammersteiner. Noen steder er det også små konsentrerte arbeidsplasserplassert rundt bruddene, der stein ble hugget til passende emner før den ble transportert bort.
Gode, funksjonelle redskaper var nøkkelen til å overleve, men også andre årsaker kan ligge bak valg av råstoff til redskaper. Noen bruddsteder ble gjenbrukt igjennom 4000 år, selv om det fantes like godt råstoff nærmere boplassene. Andre råstoff ble benyttet av kun bestemte grupper. Trolig kunne bruken av enkelte steintyper og kontroll over uttakstedene markere deres gruppetilhørighet, status, eller gruppenes tilknytning til spesifikke områder.
Steinalderbruddene er viktige kilder i arbeidet med å forstå steinaldermenneskenes teknologi, samfunn, mobilitet og kontaktnettverk. Noen steder er bruddene dekket av mose og avfallshaugene dekket av jord, mens andre steder ligger de åpent i dagen. Det er derfor viktig å huske at steinbruddene fra steinalderen er fredete kulturminner og at de må få ligge i fred.
