Små lokaliteter, stort potensial. Ny kunnskap om tidlig-mesolitikum på Vestlandet.

Langs kysten av Vestlandet finner vi store og funnrike boplassområder som Bratt-Helgaland, Galta og Lok. 48 Nyhamna som har vært viktige kilder til utforsking av tidlig-mesolittisk tid (9500-8000 f. Kr). Overlappende funndistribusjoner og mangel på entydige boligstrukturer medfører imidlertid at det er problematisk å skille ut rene bosettingsenheter. Det er derfor vanskelig å genere mer sikker kunnskap om hvorvidt disse lokalitetene har vært tilholdssted for mange samtidige hushold, eller i hvilket omfang det er snakk om gjentatte besøk av enkelthushold gjennom århundrer. Går vi til høyfjellet er situasjonen noe annerledes: På bredden av innsjøene Store Myrvatnet og Store Fløyrlivatnet i Rogaland er det dokumentert tidlig-mesolittiske boplasser med sirkler av store stein tolket som avtrykk etter boliger, såkalte teltringer. Funnmengden indikerer korte besøk, trolig knyttet til spesialisert fangst av reinsdyr. Det kan likevel være vanskelig å få nærmere innblikk i relasjonen mellom boligene og organiseringen av aktivitetene som har foregått der. Årsaken er at mens teltringene er intakte har mange av funnene blitt delvis omrotet og forstyrret som en følge av bølgeerosjon.

Funnområde i Langfjelldal var svært begrenset, godt avgrenset innenfor rammene av utgravingsfeltet på under 20m2. Foto: Morten Ramstad,© Universitetsmuseet i Bergen

Små og funnfattige lokaliteter, stort potensial

Dette medfører derfor en generell underrepresentasjon av små, antatt rene lokaliteter, spesielt i kystområdene. Dersom vi i større grad lykkes å identifisere slike små enfasede lokaliteter ville disse representere et viktig supplement til de data vi har fra de større og mer funnrike boplassområdene. Blant annet har smålokalitetene potensial til å bidra med mer sikker viten om romlig organisering av adferd og individer i boliger og på boplassområder, identifisering av aktivitetssoner, å belyse boplassenes grad av spesialisering samt gi et mer nyansert bilde av bosettingsenhetenes størrelse og karakter. Informasjon av denne art kan i neste omgang gi opplysning om i hvilken grad de store lokalitetene representerer en større grad av permanens, det vil si mer langvarige basisboplasser for flere hushold eller hvorvidt de representerer mange korte, mer sporadiske og kanskje tilfeldige besøk av små, svært mobile hushold?

Viser funnavgrensingen på Ågotnes avtrykket av en bolig, f.eks. et telt? Legg merke til at mens avgrensningen er svært klar i bakkant går det en tunge med funn ut i forkant. Sistnevnte kan indikere en utgangssone der funnene dradd utover fra inngangspartiet. Illustrasjon Camilla Zinsli, © Universitetsmuseet i Bergen

Tre nye tidlig-mesolittiske lokaliteter

Universitetsmuseet i Bergen har de siste årene har foretatt arkeologiske undersøkelser av tre små, tidlig-mesolittiske lokaliteter som nettopp er svært aktuelle i denne sammenhengen. På kysten finner vi lok. 5 Hjellestad i Bergen kommune og lok 2, Ågotnes i Fjell kommune mens Langfjelldal i Norddal kommune befinner seg høyt til fjells, innenfor grensene til Reinheimen nasjonalpark. Lokalitetene framstår som «rene», det vil si uten forstyrrelser knyttet til sekundære hendelser og besøk. Alle tre er tilnærmet totalgravd. Som vanlig er funnmaterialet utelukkende av stein. Funnmengden er midlertid svært begrenset, med henholdsvis 475 funn (Ågotnes), 669 funn (Hjellestad) og 1097 funn (Langfjelldal). Materialet er fremdeles under bearbeiding, men resultatene som foreligger så langt er spennende.

Utgravingene på Hjellestad var en såkalt nødgraving, lokaliteten var sterkt utsatt for erosjon og skade grunnet en sti, som ved regnvær ble omgjort til en liten bekk. Foto: Morten Ramstad,© Universitetsmuseet i Bergen

De tre lokalitetene ser ut til å gi et fryst bilde av aktivitetene som har foregått. Produksjonsavfall etter framstilling og reparasjon av gjenstander ligger på samme sted som da boplassene ble forlatt for 11.500-10.000 år siden. Ser vi nærmere på materialet avtegner distribusjonen av produksjonsavfall og gjenstander seg i mønstre som trolig kan tilskrives aktivitetssoner samt tilstedeværelsen av boliger, såkalt veggeffekter (det vil si signifikant fall i gjenstandsdistribusjon som tilskrives vegger).

Teltringer fra Ågotnes og Langfjelldal. Illustrasjon Camilla Zinsli,© Universitetsmuseet i Bergen

Teltringer

På Ågotnes og Langfjelldal ble det dessuten dokumentert teltringer som av form og størrelse må ha vært svært like de teltene som har vært anvendt på Myrvatnet og Fløyrlivatnet. I tillegg er det verdt å trekke fram at det både på Ågotnes og i Langfjelldal er svært god korrelasjon mellom gjenstandenes spredning og teltringene.

Mindre mobilitet, større differensiering?

Samlet gir funnmaterialet fra de tre lokalitetene inntrykk av korte opphold og stor grad av mobilitet. Det er likevel et åpent spørsmål om lokalitetene kan tas til inntekt for husholdsmobilitet eller om materialet isteden skal tolkes i lys av mobilitet knyttet til mer spesialisert enheter, for eksempel i forbindelse med jaktlag.  Dersom vi vektlegger sistnevnte tolkning innebærer dette indirekte tilstedeværelsen av det vi kan kalle basisboplasser, det vil si lokaliteter der de resterende medlemmene av husholdet hadde tilholdssted mens eksempelvis en mindre gruppe med jegere var på reinsdyrjakt i fjellene. Dette er problemstillinger som kan være med på å nyansere og utdype bildet vi har av sosialt liv, mobilitet og bosetting i pionerfasen