Hva var det som gjorde nettopp dette stedet til en boplass i steinalderen?
I løpet av noen hektiske dager med båt sommeren 1962, fant Povl Simonsen ved Tromsø Museum nærmere 50 lokaliteter med nedgravde steinaldertufter, i fjorder og på nes rundt Sørøya i Vest-Finnmark. I juni 2016 dro fem arkeologer fra Tromsø Museum og Institutt for arkeologi og sosialantropologi, UIT – Norges arktiske universitet, Arctic Centre, Universitetet i Groningen og Finnmark fylkeskommune tilbake for å dokumentere noen av dem.
Hustufter
Hustufter fra steinalderen, der det er anlagt gulv innenfor tydelige vegger, er svært uvanlige lenger sør i Norge og Skandinavia. I Nord-Norge er det derimot den vanligste kulturminnetypen fra steinalderen. De nedgravde hustuftene dateres hovedsakelig mellom ca. 4500 og 1500 f.Kr. De aller fleste ligger på kysten. Mer enn tusen lokaliteter med til sammen mer enn 6000 tufter er registrert i Riksantikvarens database Askeladden. Mange lokaliteter ligger ikke inne i databasen, og de fleste mangler nøyaktig oppmåling.
Hovedmålsettinga med feltarbeidet var å kartlegge tuftene på utvalgte kjente boplasser. Hvor mange tufter er det? Hvordan ligger i de i forhold til terrenget og hverandre? Er det variasjoner mellom dem? Dernest å vurdere landskapet omkring. Hva var det som gjorde nettopp dette stedet til en boplass, i et kortere eller lengre tidsrom i steinalderen?
Frodig og ressursrikt
Frodige Sørøya (nordsamisk Sállan) er Norges fjerde største øy. Den er kjent for godt innlandsfiske og et svært rikt havfiske, i tillegg til store selkolonier og fuglefjell. Det er ikke rovdyr, og øya brukes som sommerbeite for rein. Steinalderboplassene vi har undersøkt lengst sør på øya ligger langs de gamle strandterrassene, tydelig rettet mot havet. Boplassene i Hasvik-området har dessuten tilgang til et stort innland med elvedaler og fjellpass som leder mellom inner- og yttersida av øya. Det er ikke bare tilgang til ferskvannsfisk og andre tradisjonelle landressurser som er viktige for samfunn primært rettet mot sanking fra havet. Trygg vei over land i dårlig vær er også en viktig ressurs.
Simonsen registrerte tufter innerst i grunne bukter med lette landingsforhold med båt. På mange av de tidligere kjente lokalitetene, som Risvåg, så det ut til at husene, i takt med landhevinga, gradvis var blitt flyttet nedover i terrenget og plassert langs den synkende strandlinja.
]
Parti av kystlinja mellom Hasvik og Sørvær. Det er ikke mange steder som er – og har vært – lett tilgjengelig fra havet. Legg merke til de ulike høydene på strandterrassene. En gang har det som nå er utilgjengelig med båt vært en fin landingsplass. Foto: Marianne Skandfer
Terrenget setter betingelser
Kysten av Sørøya er forrevet, og det er lange strekninger som er ubeboelige. I år fant vi tufter også på svært små flater, mellom bergframspring og under stup. På flere lokaliteter var det bratte terrassekanter og mange høydemeter mellom de øverste og de nederste tuftene. De øverste skulle, ut fra den grunnleggende modellen om at høyde over havet gir en god pekepinn på alder, være svært mye eldre enn de lavereliggende, og mye eldre enn 4500 f.Kr. I noen områder så det i stedet ut til at mangelen på strandflater gjorde at boplasser var blitt etablert et godt stykke over flomålet. De øverste tuftene vil da ikke være mye eldre enn de nederste. De senere årene har vi likevel i andre områder blitt oppmerksomme på nedgravde tufter som ligger høyt over havet, og som er datert helt tilbake til omkring 7000 f.Kr. Det er derfor mulig at noen av de høyestliggende tuftene som ble funnet på Sørøya i år faktisk er mye eldre enn tuftene på terrassene under. Vi må undersøke videre hvordan lokal topografi har spilt inn i steinalderfolkenes valg av boplass. Blant metodene som ble brukt i dokumentasjonen var nøyaktig innmåling av høyde for hver tuft ved hjelp av CPOS, og bruk av drone for å få inntrykk av innbydes plassering av tuftene på boplassene og hvordan boplassene ligger i landskapet.
Etablering, bruk og gjenbruk
De samme boplassene har vært brukt over lang tid. Nye hus er etablert ved de gamle tuftene, uten å overlappe eller ødelegge dem. Selv ikke på trange strandflater ligger tuftene oppå hverandre. Vi vet ikke hvor mange som var i bruk samtidig, men det virker sannsynlig at det i hvert fall var mer enn ett hus som var bebodd på hver boplass. Variasjonene i hvordan tuftene forholder seg til den gradvis tilbaketrekkende strandlinja viser at noen av boplassene må ha vært brukt gjennom mange generasjoner. Simonsen foretok utgravninger i flere tufter på Sørøya utover på 1960-tallet. Dessverre har lite blitt publisert fra disse undersøkelsene. Blant de tingene han observerte var flere tegn på gjenbruk av de samme husene: ildstedene som var lagt opp av stein på gulvet var forsterket og bygget om flere ganger. Dette var trolig sesongboplasser, og de nedgravde gulvene med kraftige jordvoller omkring og innendørs ildsteder antas å være rester etter solide vinterhus. Hvor folk var resten av året vet vi foreløpig ikke; om de var på Sørøya hele året eller brukte et enda større område.
Nyregistrert felt med seks tufter. Høyden over havet tilsier eldre steinalder, tuftene er trolig anlagt høyt over datidas strandlinje, med fiskefeltene rett utenfor, engang i yngre steinalder. Foto: Marianne Skandfer
Datering av hus
Neste trinn i vårt prosjekt er å få datert noen av husene, og forsøke å svare på når og over hvor lang tid hus og boplasser var i bruk. Vi vil undersøke nærmere hvordan gjenbruken har foregått. Det Simonsen beskriver kan være ombygginger gjort med kort tids mellomrom. I andre områder har vi funnet hus som har flere helt adskilte bruksfaser. Der har eldre hustufter blitt tatt i bruk som bolig, både tusen og to tusen år etter at tomta ble gravd ut og gulvet planert. I disse tilfellene ser vi at den direkte nærheten til strandsonen har vært mindre viktig. Dette er det samme som de overraskende høytliggende hustuftene indikerer. Funnene utfordrer den grunnleggende modellen om strandnær bosetting gjennom steinalderen. Får vi mer kunnskap om hvilke hus og boplasser som er etablert, brukt og forlatt samtidig kommer vi også nærmere en forståelse av hvor stor befolkninga var i den perioden nedgravde hus var i bruk på kysten av Finnmark.
Dokumentasjonen av tuftefeltene i Hasvik er del av et større forskningsarbeid under forskningsgruppen SARG ved UIT – Norges arktiske universitet. Du kan lese mer om SARG her