Hvor kom de fra, menneskene som koloniserte Skandinavia etter istiden? Hvordan skal man kunne finne spor som kan si noe om dette? Dette er blant de store spørsmålene i dagens forskning om den eldste bosetningen i Norge.
11 000 år gamle steinverktøy
Det er flere mulige måter å forfølge disse problemene på. En slik metode har et særlig potensial for steinalderarkeologien. De eldste sporene etter mennesker i Norge er omtrent 11300 år gamle! Etter 11 tusen år er det få spor igjen etter alle de tingene som disse menneskene omga seg med. Rester etter menneskene selv er enda mer sjeldne. Det eneste som er godt bevart er deres redskaper hugget av stein. Ved å sammenlikne formen på steinredskaper og hvilke steinsorter de foretrakk innen ulike områder, kan man si noe om hvor de første menneskene kom fra og til hvilke steder utenfor Norge som de hadde kontakt med.
Fra form til teknikk
Men formlikhet er ikke den sikreste måten å undersøke slike spørsmål på. Tilsynelatende helt like gjenstander kan vise seg å være ganske forskjellige når man undersøker hvordan de er laget. Arkeologene mener at likheter i fremstillingsform sier mer om opphav og kontaktnett enn formlikhet, fordi framstillingsformen sier mye om hvordan menneskene tenkte og hvilke tradisjoner de tilhørte.
Håndverkstradisjonene, slik de gir seg til kjenne i steinalderens verktøy, kaller arkeologene en teknologi. Teknologi kan studeres ved å se på redskapene fra steinalderen, men man lærer minst like mye av å se på avfallet fra redskapsproduksjonen. På samme måte som steinredskapene er bevart, er i prinsippet all avfall fra produksjonen av slikt verktøy også bevart. Slikt søppel er funnet i store mengder på steinalderboplassene.
Søppel viser hvem de var
For den tids mennesker og for de fleste i dag, er huggeavfallet da også søppel, men altså ikke for arkeologene. Gjennom søppelet kan man forstå hvordan disse menneskene tenkte, hvordan de planla å lage sine redskaper, hvor flinke de var som steinhuggere og ikke minst, hvordan menneskene tilhørte forskjellige håndverkstradisjoner, som lagde verktøyet på sine særegne måter. Teknikkene og tradisjonene som kan studeres gjennom huggeavfallet og redskapene til sammen, gir arkeologene en mulighet til å studere med stor presisjon hvorfra menneskene kom, da Skandinavia ble befolket etter istiden.
Innvandring fra sørvest
Så langt har slik forskning greid å påvise en tidlig innvandringsbølge fra Vest-Europa. Under siste del av istiden levde det storviltjegere i randsonene av isbreen, i dagens Tyskland og Frankrike. Teknologistudier viser en nær forbindelse mellom disse folkenes redskapskultur og de eldste verktøytradisjonene i Norge. Som ventet er slike bånd påvist mellom Vest-Europa og dagnes Danmark, Sør-Sverige og Sør-Norge. Men også redskapstradisjonene som finnes helt nord i dagens Norge hører med til denne vestlige tradisjonen. Det viser at hele kysten ble raskt befolket fra sør.
Mennesker fra øst?
Nye forskningsresultater og nye utgravninger har imidlertid også vist en tidlig østlig redskapstradisjon. En av de store forskningsoppgavene for arkeologer interessert i den eldste Norgeshistorien, blir å forfølge disse østlige sporene. Hvor langt tilbake i tid strekker denne tradisjonen seg? Hvor kom disse menneskene fra? Hvordan er forholdet mellom denne østlige og den vestlige redskapstradisjonen? Er det forskjellige folk, eller har samme gruppe lært seg ulike håndverksteknikker? Gode svar på disse spørsmålene står høyt på agendaen til universitetsmuseenes forskning på den eldste bosetningen i Norden.
