Kanskje du har klebersteinsovn hjemme i stua? Da kjenner du sikkert til at kleberstein er ildfast og holder godt på varmen. Disse egenskapene har menneskene alltid dratt nytte av. I Nord-Norge finnes et titalls klebersteinsbrudd som går tilbake til forhistorisk tid. De er ikke unike i Norge, men skiller seg tydelig fra brudd lenger sør i landet.
Klebersteinsbrudd i Strømdalen, Sør-Varanger kommune, Finnmark. Foto: Laura Bunse.
Jeg er stipendiat ved Tromsø Museum og jobber med et PhD-prosjekt om utnytting av klebersteinressurser i nordnorsk jern- og middelalder. I mitt undersøkelsesområde fra Bodø i Nordland og opp til Kirkenes i Finnmark er det rundt 10 klebersteinsbrudd som trolig går tilbake til vikingtid og middelalder, dvs. tidsrommet mellom ca. 800 – 1500 e.Kr.
Fra denne perioden kjennes mange slike brudd rundt omkring i Norge. De ligger ofte i områder med spor etter norrøn jordbruksbosetting. I bruddene har folk hentet gryter til matlaging og bygningsstein til kirker. Kleber ble også brukt til å lage mindre redskaper som fiskesøkker, tranlamper, spinnehjul og støpeformer. Disse er det imidlertid ikke så vanlig å finne spor etter i bruddene.
Bruddene fra Bodø og nordover skiller seg ut fra klebersteinsbrudd lenger sør. De ligger i innlandet eller i fjordbotnene, langt fra hovedområdet for den norrøne jordbruksbosettingen langs kysten. I innlandsområdene og de nordøstlige delene av Nord-Norge fortsatt menneskene å livnære seg av jakt, fangst og fiske også i jern- og middelalder. Arkeologene tror at disse menneskene definerte seg selv som samer.
Typisk grytebrudd på Katlberget i-Oppdal, Sør-Trøndelag. Foto: Laura Bunse.
Karakteristisk for bruddene fra Bodø og nordover, er små, rektangulære uttak. Dette er trolig spor etter uttak av emner til mindre redskaper, noe som ikke er så vanlig å finne. Det er ikke alltid lett å se hvilken type gjenstand som ble tatt ut. Det kan tenkes at uttakene har fungert som en slags råemne eller barre til forskjellige redskaper.
Arbeidet i bruddene krevde at steinhoggerne hadde god materialkunnskap. De måtte lete etter egnete steder for uttak på bergveggen, og størrelsen på emnene og hoggeteknikken måtte tilpasses råstoffets egenskaper.
Derfor måtte steinhoggerne planlegge hvert eneste slag, samtidig som de lyttet etter urenheter og svakheter i materialet. Lyden kunne røpe langt i forveien om emnet ville sprekke eller bli av dårlig kvalitet. Dette er trolig grunnen til at ikke alle påbegynte emner ble tatt ut.
Uttak av små, rektangulære emner i Talggrøtberget, Sørreisa kommune, Troms. Foto: Laura Bunse.
Teknikken for å ta ut mindre gjenstander er litt annerledes enn den såkalte kanalhoggingen med spisshakke som ble brukt til å ta ut gryter og bygningsstein. I Strømdalen i Sør-Varanger er det tatt ut små, rektangulære emner. Her har steinhoggerne ryddet et større område rundt emnene ved hjelp av et flategget redskap som tverrøks, flatmeisel eller tverrhakke. På Hesjetuva i Tysfjord ble det tatt ut skiveformete steiner til fiskesøkker og vevlodd.
Formen var ikke så viktig og krevde ingen finhogging, bare den omtrentlige størrelsen og vekten stemte. Passe store kleberstykker ble rett og slett brukket av eller kakket løs med få slag. Variasjoner i hoggeteknikk hadde med ulik kvalitet på kleberen å gjøre. Noen ganger er den myk, andre ganger mer skifrig. Men forskjellene henger trolig også sammen med lokale håndverks- ogredskapstradisjoner.
Klebersteinsbrudd i Kanebogen, Harstad kommune, Troms. Foto: Laura Bunse.
Uttakssporene i seg selv er vanskelig å tidfeste, men hoggingen har etterlatt seg dunger med kleberavfall. Det er i disse avfallsmassene at jeg håper å finne svar på bruddenes alder. Her kan det være organisk materiale til radiokarbondatering, som trekull og redskaper av tre eller bein.
I samarbeid med Norges Geologiske Undersøkelse har jeg tatt steinprøver fra bruddene til geokjemiske analyser som viser sammensetningen av kleberen. Den kan være forskjellig fra brudd til brudd, og kan også variere innenfor samme forekomst.
Vi håper å kunne opprette en profil for hvert brudd, nærmest som et fingeravtrykk, som vi kan sammenligne med klebergjenstander fra boplasser og graver. Slik kan vi finne ut hvor kleberen har tatt veien, samtidig som vi får en omtrentlig aldersbestemmelse av bruddene.
Rektangulært uttaksspor i Strømdalen, Sør-Varanger, Finnmark. Foto: Laura Bunse.
Bruddene kan faktisk være mye eldre enn vi tror. De fleste har vært i drift helt frem til vår tid, og gamle spor er ofte fjernet av nyere uttak. I nærområdet til bruddet i Strømdalen i Sør-Varanger er det funnet fiskesøkker og støpeformer av kleber fra yngre steinalder og tidlig metalltid, dvs. fra ca. 4500-0 f.Kr.
I disse periodene ble kleber også knust og blandet i keramikk. Funn av klebermagret kamkeramikk og Kjelmøy-keramikk viser at bruken av kleber i Sør-Varanger går helt tilbake til yngre steinalder og tidlig metalltid. Skårene er funnet sammen med biter av råkleber, noe som tyder på at kleber kan ha blitt hentet fra Straumdalen så tidlig som 4500 f.Kr.
Skiveformet uttak til fiskesøkke eller vevlodd på Hesjetuva, Tysfjord kommune, Nordland. I avfallsmassene foran berget ligger et emne. Foto: Laura Bunse
Dersom vi lykkes med å spore disse funnene tilbake til bruddet i Straumdalen, vil dette være Norges hittil eldste klebersteinsbrudd!
Les mer om kleberstein her:
- Delprosjektet Den gavmilde utmarka
- Kleberstein – en viktig utmarksressurs i jernalder og middelalder