Hvordan førte man krig i siste del av eldre og første del av yngre jernalder (ca.100–900 e.Kr.)? Kan utviklingen av en sterkere sosial lagdeling knyttes til måten man førte krig på? Kan krigføringen kaste lys over samfunnskollapsen på slutten av folkevandringstid?
Disse spørsmålene er diskutert i en PhD-avhandling som i vår ble avlagt ved NTNU Vitenskapsmuseet.Diskusjonen tar utgangspunkt i analyser av 90 våpengraver, 12 borger, 6 stornaust og 6 såkalte tunanlegg fra Midt-Norge.
Måten man førte krig på viser seg i utforming og bruk av våpen, forsvarsanlegg og transportmidler. Den materielle siden av krigføringen var alltid i tråd med den stridsteknikken, strategien, taktikken og militære organisasjonen som rådde.
Krigføringen er også nært knyttet til de store samfunnsstrukturene: økonomi, politikk og ideologi. Krigføring i Midt-Norge fra ca. 100–ca. 900 e.Kr. kan beskrives i bolker.
Kollektivets krig?
Fra tiden rundt Kristi fødsel er vitnesbyrdene om krigføring i Midt-Norge få. Fester vi lit til Tacitus’ beskrivelse av germanske stammer på Kontinentet, ble militære ledere valgt ad hoc, og de fikk ikke adgang til politiske verv. Men fra 100-tallet e.Kr. begynner våpen å gjøre seg gjeldende i midt-norske graver. Utstyret vitner om kontakt med og inspirasjon fra Romerriket.
Tanken om et militært lederskap hevet over resten av samfunnet bredte seg helt nord til Skandinavia. Plyndring og leiesoldatoppdrag på Kontinentet bragte betydelige inntekter nordover, og en egen samfunnselite vokste fram med basis i inntekter fra og kunnskap om krigføring. Prinsipper om militært lederskap gjennom valg ble grundig utfordret.
På Halsstein ved Levanger ligger det en borg som var bebodd i folkevandringstid. Foto Ingrid Ystgaard, NTNU Vitenskapsmuseet
Krigsherrene vinner fram
I folkevandringstid blomstret bruken av borger og forsvarsverker i Midt-Norge opp. Samtidig falt de bærbare forsvarsvåpnene, skjoldene, fra. Fikk man mindre bruk for skjold når man gikk over til å overfalle fienden i hus og borg heller enn å møte ham på den åpne slagmarken?
I samme periode kom øksa til i våpengravene. Øksa var enkel å håndtere og kunne framstilles lokalt. I tillegg var den hendig nettopp når en skulle angripe bygninger og borger og bryte seg inn. Dette skjedde på samme tid som Vestromerriket brøt sammen, og den romerske hæren trakk seg tilbake fra de germanske områdene.
De midt-norske krigsherrene fortsatte å krige som før, men nå vendte de seg mot lokale rivaler. Feider og krigføring ble bejublet gjennom praktfulle våpen og i ikonografien. Men strømmen av inntekter fra Romerriket tørket inn, og feidene utarmet og destabiliserte samfunnet.
Økser, slik som denne fra Hanem på Tingvoll, kom inn i våpenutstyret samtidig som borgene ble vanlige. Foto: Per Byhring
Individet i sentrum
Rundt ca. 600 e.Kr. ser vi tegn på en omfattende samfunnskollaps. Mye tyder på en befolkningsnedgang. Bebyggelsen trakk seg sammen til færre punkter i landskapet. Kunnskaps- og organisasjonskrevende framstillingsprosesser, slik som jernutvinning og keramikkproduksjon, opphørte. I denne situasjonen ser det ut til at færre personer kom i posisjon til å skaffe seg større makt.
Krigføringen endret fullstendig karakter. Borgene falt ut av bruk. Inspirasjonen til våpenutstyret kom fra sentralasiatiske rytterkrigere, og våpnene var innrettet mot hurtighet, overraskelse og nærkamp.
Med denne formen for krigføring, som skapt for det lille, men spesialiserte og lojale krigerfølget, kunne merovingertidas og vikingtidas mektige menn bygge seg opp makt som ble grunnlaget for kongeriker og stater.
Illustrasjonen fra en hjelmplate fra Valsgärde i Gamle Uppsala, viser hvor kaotisk og uoversiktlig merovingertidas overfallskrigføring fra hesteryggen kunne være.