«At folk i det hele tatt har holdt til såpass langt nord, betyr at de må ha hatt gode klær. Vi veit ikke hvordan de kledde seg, men det er liten grunn til å forestille seg uformelige, løst draperte skinnfeller. Synåla er en oppfinnelse som går langt forut for fosnakulturen, og rimelig formsydde skinnklær og støvler har nok vært en stor fordel langs den forblåste kysten.»
Som steinalderarkeolog har jeg i blant irritert meg over stereotype framstillinger av primitive steinalderfolk. Derfor passet jeg på å få med dette i Orkdalshistoria bind 1 da jeg skrev om det vi finner og ikke finner på de aller eldste boplassene.
Det var før jeg ble kjent med kulturen til Yamana-folket fra Tierra del Fuego (Ildlandet) gjennom prosjektet Marine Ventures. Comparative perspectives on the dynamics of early human approaches to the seascapes of Tierra del Fuego and Norway (http://www.ntnu.no/vitenskapsmuseet/marine-ventures). Prosjektet ledes av NTNU Vitenskapsmuseet.
«Det er ingen overdrivelse å bemerke at denne aller sørligste stammen, tatt i betraktning klimaet de måtte leve i, hadde kroppen mindre tildekket enn noe annet folk i verden», sa Samuel K. Lothrop i 1928 (min oversettelse), etter selv å ha observert de innfødte som holdt til i Tierra del Fuego. Dette var på tampen av Yamana-folkets eksistens som fangstfolk – kontakt med europeerne hadde allerede nesten utryddet de innfødte, gjennom spredning av europeiske sykdommer, internering og regelrett nedslakting.
Klima
Tierra del Fuego har det vi kaller et subarktisk maritimt klima, med korte, kjølige somre og lange, relativt milde vintre – omtrent som på Island. Været skifter raskt, og selv om de samlede nedbørsmengdene er moderate, kommer regn- og snøbygene hyppig året igjennom. I tillegg blåser det nærmest kontinuerlig.
Marine Ventures-prosjektets utgravning i Cambaceres, Tierra del Fuego i 2012 endte i massivt snøfall i slutten av februar, som er sommermåned på denne breddegraden. Foto: Hein B. Bjerck, NTNU Vitenskapsmuseet
Klær
I dette klimaet gikk og padlet det nomadiske Yamana-folket omkring så og si nakne. Med unntak av et lite lendeklede eller skinnforkle, brukt av både kvinner og menn, bestod klærne deres av en enkel kappe av sel- eller oterskinn som rakk omtrent til midjen. Kappen var normalt ikke bred nok til å nå rundt hele overkroppen, så den ble snudd etter vinden. Kvinnene surret den gjerne inntil kroppen med en snor når de arbeidet.
Yamanakvinner og barn, 1883.
På vinteren kunne de supplere med mokasiner, og av og til leggvarmere av skinn. Både menn, kvinner og barn klarte seg ellers med å smøre kroppen inn med fett fra sjøpattedyrene de jaktet på. Jakten foregikk fra kanoer av bark.
Kvinnene padlet, mennene stod klar med kastespyd. Når de skulle inn til land igjen, var det kvinnenes jobb å fortøye kanoen i tarebeltet utenfor de strandnære boplassene. Derfra svømte kvinnene, i vann som neppe nådde stort over 10 grader på sommeren.
Kulturell tilpasning?
Yamana mann med fiskespyd, 1883
Hvordan gikk dette egentlig an? Og hvorfor? For Lothrop og mange andre samtidige observatører (inkludert Darwin i 1832) ble Yamana-folkets manglende klær et uttrykk for en merkelig primitiv kultur uten evne til materiell tilpasning og utvikling. Det er naturligvis ikke en forklaring som holder i dag.
Tvert imot presenteres Yamana-folkets nakenhet som et praktisk valg: de hyppige regn- og snøbygene, sammen med de mange timene som daglig ble tilbrakt i kano, ville gjort formsydde og heldekkende klær konstant våte, kalde og ubehagelige mot kroppen.
Naken hud innsmurt med fett tørker lett, og folk fikk raskt varmen igjen rundt de små bålene som brant både på boplassene og om bord i kanoene.
Så kan man jo spørre om dette er en særegen tilpasning hos Yamana-folket, eller om den kan ha overføringsverdi til andre kulturer med lignende klima og levevis. Har folk til alle tider hatt skikkelige, heldekkende klær langs Norskekysten, eller burde vi vurdere å godta framstillinger av «våre» steinalderfolk kun iført en løst drapert skinnfell?