Til tross for at jordskorpen består av fem prosent jern, tok det lang tid før menneskene lærte å framstille det til redskap og våpen. Metallet hadde de imidlertid visst om lenge før de forstod at det gikk an å fremstille det.
Det fins meteoritter som består av rent jern, og inuitter på Grønland oppdaget at det gikk an å slå biter av meteorittene og bruke dem som pilspisser eller kniver. Mayaer og inkaer i Sør-Amerika utnyttet også meteoritter på denne måten, men kunnskapen om framstilling nådde ikke Amerika før Leiv Eriksson kom dit for tusen år siden.
Både gull, kopper, tinn og bly hadde man lært å framstille før man klarte å lage jern. Framstillingen av jern er antagelig noe av det mest epokegjørende som har skjedd i menneskets historie.
Metallurgisk utfordring
Jern finnes i naturen forbundet med andre grunnstoffer, og utfordringen rent metallurgisk er å skille ut disse stoffene slik at man står igjen med et tilnærmet rent metall. Framstilling av jern er en komplisert reduksjonsprosess der CO-gass utgjør reduksjonsmidlet i en prosess der det kreves høy varme.
Folk i som bodde i Lilleasia en gang rundt ca. 1500 f.Kr. hadde trolig en generell forståelse av metallurgiske prinsipp, og oppdaget hvordan jernet kunne utvinnes.
Hettittene – de første pionerene
Hettitterkriger fra områdene øst i dagens Tyrkia. Folk i dette området var de første til å framstille jern.
Vi kan ikke se bort fra at framstilling av jern ble oppdaget på ulike steder til ulik tid, men det ser ut til at den tidligste jernproduksjonen dukket opp i områdene øst i det nåværende Tyrkia, på grensen mot Armenia, Georgia, Aserbadjan, Irak, Syria og Iran.
I det andre årtusen f.Kr. bodde det et oldtidsfolk i Tyrkia som kalte seg hettitter. Gjennom deres skriftspråk, et kileskriftsystem, har vi skriftlige vitnesbyrd om framstilling av jern. Kongene i dette riket var yppersteprester for guden Tesub, og de hadde et slags monopol på framstilling av jern. Hettitterbyen Doliche blir omtalt som ubi ferrum nascitur – «der jernet ble født».
En leirtavle fra omkring 1950 f.Kr., som er funnet i Anatolia, inneholder et ord for jern. Her står det også at en fyrste har erobret en trone og et septer av jern som krigsbytte.
Ved El Amara i Egypt har man funnet en annen leirtavle med en innskrift som forteller om en hettitterkonge i Mitanniriket som ca. 1400 f.Kr. sendte en dolk med klinge av stål og flere andre gaver i forbindelse med et giftemål mellom hans datter og farao Amenofis 3.
Farao Tutmosis fikk et jernkar fra et land nord for Egypt som ble kalt Tinay ca. 1500 f.Kr. Greske kilder forteller om chalyberne, trolig et hettittisk folkeslag, som holdt til i de bergfulle områdene ved sørkysten av Svartehavet og som levde av å lage jern. I det greske språket er chalybs benevnelsen for stål.
Dolk fra Tut-ank-amons grav. Knivbladet er laget av stål og skaftet av gull. Fra ca. 1400 f.Kr. Foto: Robert Harding
Aristoteles skriver: «Høyst eiendommelig er den chalybiske og ameseniske måten å framstille jern på. Det framstilles etter hva noen sier, av sand som elvene medfører. Ifølge noen vasker man det ut og smelter det i ovnen.» Videre forteller han at det i prosessen tilsettes kalkstein og at jernet blir svært vakkert, like blankt som sølv og at det ikke ruster.
Det siktes antagelig til jernholdig sand som vaskes ut i elver, limonitt. Man kan ha blitt klar over limonittens potensiale under smelting av gullførende elvesand der limonitten representerte en forurensing.
Lilleasia ble ca. 1200 f.Kr. invadert av nye folkeslag, og hettitterriket gikk i oppløsning. Det førte til at kunnskapen om jernframstilling ble spredt. Smedklanene tok med seg kunnskapen både østover og sørover da måtte flykte fra området. Dermed kom jernet på vandring.
Som ringer i vann
Kunnskapen om jernframstilling spredte seg østover til dagens Iran og områdene i Kaukasus og vestover til Hellas og Balkan allerede før 1000 f.Kr. Snart overtok jernet rollen som det viktigste metallet i våpen- og redskapsproduksjon i hele Europa. Råstoffet var jernmalm i elveavsetninger eller andre løsmasser. Det også snakk om å bryte malm fra fjell.
Skandinavia lå lengst vekk fra spredningssenteret i Lilleasia, og veien hit kan ha vært kronglete. Kunnskapen kan både ha kommet sørfra og østfra. I Skandinavia tok man i bruk myrmalm i produksjonen, en nyvinning i forhold til det som var vanlig sør i Europa. Myrmalm er jernioner som er fraktet med sigevann fra jern i fast fjell eller i løsmasser og som er felt ut i myr under visse kjemiske og kanskje også biologiske forhold.
Kartet viser hvilke veier jernet kan ha spredt seg langs fra Lilleasia til Europa og Norden.
Det er noe uklart hvor raskt kunnskapen om jernframstilling spredte seg. Dateringer av jernframstillingsanlegg antyder at spredningen har gått mye raskere enn tidligere antatt. I Sverige har man funnet spor etter enkle ovner gravd ned i bakken der det, noen tidfestet til ca. 1000 f.Kr. Dette er omtrent 500 år før man har ment at jernet ble kjent i Skandinavia.
I det siste er det dukket opp daterte anlegg fra bronsealderen også her i Norge. Et av disse anleggene ligger så langt nord som i Troms. Vi vet ennå ikke hvilken innflytelse dette hadde på samfunnet eller om jernet ble tatt i bruk til praktiske formål.
Slaggrop under en jernframstillingsovn på Heglesvollen i Levanger. Fra tiden omkring Kristi fødsel. Foto Lars F. Stenvik, NTNU Vitenskapsmuseet
Jern var overlegent i forhold til bronse når det gjaldt hardhet og kvalitet på eggredskaper, det var svært godt egnet til våpen og utkonkurrerte snart våpen av bronse. Dette forstod nok samfunnsliten forstod dette raskt og sørget for tilgang på metallet, enten gjennom import eller ved selv å produsere jern.
Jernproduksjonen ser ut til å ha endret seg dramatisk over tid både i utbredelse, volum og i måten man har laget jern på. I yngre jernalder (ca. 600–1000 e.Kr.) og i middelalderen (ca. 1000–1500e.Kr.) blir framstillingsovnene mindre og mer homogene, og geografiske forskjeller utviskes.
Jern var til alle tider viktig praktisk, strategisk og økonomisk. Som verdiakkumulator hadde det for eksempel ubegrenset holdbarhet, stor verdi og lite volum i forhold til landbruks-, jakt- og fiskeriprodukt.