En kvensk tjæremile i Alta - Norark - Norsk arkeologi : Norark

På Skillemoen, like sør for Alta sentrum, var det registrert en tjæremile i et område som er regulert til industri. I Nord-Norge knyttes tjæremiler til norsk og kvensk utmarksbruk fra 1700-tallet og framover, og de har derfor ikke formelt vern etter kulturminneloven. Alta kommune ba likevel Tromsø Museum om en arkeologisk utgravning, slik at kunnskap om dette kulturminnet kunne bevares for ettertida.

Hva er tjæremiler?

Tjæremiler er anlegg for produksjon av tjære fra harpiksholdig kjerneved, som oftest fra furu. Tjæremilene ble gjerne konstruert som en trakt- eller skålformet grop i hellende terreng, med tapperenne i terrengets fallretning. Nederst i gropa ble det lagt en uthulet stokk som fungerte som renne (tappestokk, kvensk: rohi). Milebunnen ble dekket med never og et lag med langved. Midt i mila ble det satt en stokk (drag eller navlekjepp) der hvor tjæra skulle renne ned. Med utgangspunkt i draget ble mila deretter fylt med tett stablet opphugget tyrived (spik), som ble banket på plass med en stor treklubbe (kvensk: kalkurri). Draget ble tatt opp, mila dekket med torv, og tent på. Når det hadde tatt ordentlig fyr ble mila tettet helt igjen. Brenninga ble regulert slik at tjæra ble drevet ut, uten at den tok fyr. Tjæra rant deretter ned på neverdekket, gjennom renna i bunnen av gropa, og til slutt ut ved utløpet av tapperenna.

Tjæremiler i nord

Først fra 1700-tallet er det nevneverdig omfang på tjærebrenninga i Nord-Norge. Fra midten av 1800-tallet var kommersiell produksjon i flere distrikter. I Troms og Vest-Finnmark foregikk tjæreproduksjonen først og fremst i indre dalfører hvor det var betydelige forekomster av furu. Innflyttere fra Gudbrandsdalen og Østerdalen brakte tradisjonen til Bardu og og øvre del av Målselv, mens det i Alta, Kvænangen og Nordreisa først og fremst var kvener som stod for produksjonen. I Kvænangen ble det sagt at tjæra var «kvenenes sorte gull». De ble da også kalt teralantalaiset – tjærekvener. Tjære var en stabil ressurs, som det alltid var avsetning for. Men det lå mye arbeid bak: mila krevde innsats gjennom et helt år, og det var vanlig at alle menn i husholdet deltok.

I Nord-Norge er det registrert 95 tjæremiler i kulturminne-databasen Askeladden. 73 av disse ligger i Troms, hvorav 53 i Nordreisa og 11 i Kvænangen. I Finnmark er det registrert 9 miler; 5 i Alta, 3 i Karasjok og 1 i Porsanger. For alle kommuner er nok det reelle antallet langt større. Til tross for at tjæremiler er nokså vanlige i hvert fall i deler av landsdelen, var hittil bare to tjæremiler undersøkte gjennom arkeologisk utgravning – de lå på Kaiskuri og Skoddevarremoen, som også ligger i Alta kommune.

Utgravning på Skillemoen i Alta

Tjæremila som ble gravd på Skillemoen i september 2018 lå i furuskog, på kanten av en gammel elveterrasse. På overflaten var den synlig som en forsenkning omgitt av lave voller, med en liten grop like ved. En tydelig renne gikk fra forsenkningen og gjennom terrassekanten. Milegropa viste seg å være nokså liten, med indre diameter på rundt 2,9 m. Nedskjæringa var bratt, rundt 70 cm dyp og traktformet. Gropa var helt fylt av sand, grus, strandstein, og masse trekull. Sand og grus kan ha blitt brukt for å tette, regulere eller slukke mila, og stammer sannsynligvis fra hullet som lå rett ved milegropa. Tapperenna gjennom terrassekanten var rundt 1 meter lang, og endte i et lite platå. Her har man nok plassert beholderne som tjæra ble fylt i.

Etterhvert som sand, grus og trekull ble gravd bort kom den stablete spiken fram. Dette var helt forkullete avlange stykker med tyrived, som var stablet radiært ut fra milegropas midte. Høyest oppe og mot utkanten av milegropa var det større mer plankelignende trestykker, som trolig er rester etter langveden som lå under tyriveden. Noen av disse var bare forkullet på oversiden, med bevart tre på undersiden. Nederst var tyrispiken glinsende og delvis dekket av tjære. Under spik og langved lå et dekke av store neverflak. For at mila skulle være helt tett var neveren noen steder lagt i to lag. Det ble ikke funnet rester etter tappestokken. Mot tappekanalen var neverdekket og spiken brutt, og vi tror at man har gravd seg inn her for å hente ut tappestokken etter at mila var gått ut av bruk.

Vi håper det skal være mulig å datere denne mila litt mer nøyaktig enn de to øvrige som er undersøkte i Alta. Prøver av tyrispik, langved og never er nå avlevert til spesialist for treartsbestemmelse og videre vurdering med tanke på karbondatering og årring-datering. Framover vil vi også forsøke å beregne hvor mye tjære som ble utvunnet i denne mila, se nærmere på hvordan den ble konstruert, og avklare hvorvidt den kan ha blitt brukt flere ganger.

: Mila med fint stablet spik. Noe av neverdekket under er synlig på kantene

: Tjæremila ligger på kanten av en gammel strandvoll, tapperenna er gravd gjennom skråninga i vollen

: Like ved milegropa ligger ei mindre grop. Sannsynligvis spadde man herfra opp sand og grus som ble brukt til å slukke eller kontrollere varmen i mila

: Under spiken ligger et lag med langved. Helt nederst ble det lagt et eller to lag med never for å gjøre milebunnen helt tett

Litteratur

BJØRKLUND, I. 1985. Fjordfolket i Kvænangen : fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Tromsø: Universitetsforlaget.

ENGEN, V. K. u.å. Rapport arkeologiske undersøkelser Skoddavarremoen, Alta kommune. Topografisk arkiv. Tromsø Museum.

GUNDERSEN, I. M. & WENN, C. C. 2011. Ullsokningen og Kjyru-Tap ; ny kunnskap om tjæremila i førreformatorisk tid. Viking, 74, s. 241-264.

REITAN, G. 2009. Tjærebrenning i Hedmark i middelalder og tidlig nyere tid. I. Oslo: Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, 2009, s. 133-146.

SVELI, A. 1987. Skogbruk i Nord-Norge : streiftog gjennom historien. Mosjøen: Nord-Norges skogsmannsforbund.

Lasse Ørnebakk – ung tjæremilebygger. Intervjuet av Bente Imerslund 09.01.2011, publisert på på www.finsk.no