I løpet av feltsesongen 2017 ble det undersøkt fire aktivitetsområder fra steinalderen i Arefjordpollen. Grunnen til at vi bruker begrepet aktivitetsområde og ikke boplass er at undersøkelsene ikke tyder på en utbredt bruk av disse stedene over lang tid. Dette står i sterkt kontrast til de store lokalitetene som blir utgravd på Bildøy (les mer her og her).
Disse har et langt større areal og omfang av råstoff og redskaper, og sist men ikke minst er det her funnet kulturlag. Altså en av de sikreste indikasjonene på omfattende bruk over lang tid. Dette gjør at vi med sikkerhet kan kalle disse lokalitetene for boplasser.
Det er nettopp denne forskjellen mellom lokalitetene i Arefjordpollen og lokalitet 11 og 13 på Bildøy som er interessant, og har vært et mål å belyse under årets sesong.
Sesongen begynte med utgravningene på lokalitet 8. (se også her). Hovedresultatet fra gravingen var at hverken feltet vi åpnet eller funnene som ble gjort helt stod i stil med de forventningene vi hadde før undersøkelsen startet opp. Denne undersøkelsen ble derfor avsluttet noe tidligere enn planlagt.
Omtrent 150 meter sør for lokalitet 8 gravde vi lokalitetene 6 og 7. Disse lokalitetene befant seg på en fjellrygg 17-18 meter over havet og var naturlig avgrenset av terrenget. Høyden over havet tilsa at disse kunne være fra den eldste delen av steinalderen, eller tidligmesolitikum. Funnene på lokalitet 7 skulle på mange måter stadfeste denne antagelsen.
Bilde 1. Gul sirkel viser det mulige ildstedet, mens den blå stiplete sirkelen viser hvor funnene konsentrerer seg
Mens lokalitet 6 utelukkende bestod av en håndfull kvartsavslag, skulle et avgrenset område rundt et mulig ildsted på lokalitet 7 vise seg å være en spennende funnkonsentrasjon (Bilde 1). Innenfor få kvadratmeter ble det gjort omtrent 500 funn, hovedsakelig flint. Av disse var det flere ansamlinger av samme type flint som senere viste seg å stamme fra en typisk tidligmesolittisk ensidig kjerne, med spiss avspaltningsvinkel og to motstående plattformer, som ble funnet på lokaliteten. Flere av avslagene og flekkene, samt en borrspiss, lot seg plassere på kjernen slik de opprinnenlig var før de ble slått av (Bilde 2). Slike forsøk blir kalt «refitting» eller sammenføying, og kan fortelle mye om tilvirkningsprosessen av verktøy og hvordan en har utnyttet råstoffet. «Refitting» er et svært møysommelig arbeid, og lar seg stort sett bare gjennomføre i tilfeller hvor funnene ligger konsentrert, og en har mulighet til å samle inn så mye funn som mulig, slik som på Lok 7. Gevinsten av et slik møysommelig arbeid som refitting er, er at vi kan dokumentere en situasjon, trolig en enkelt hendelse der noen for ca. 11 000 år siden har sittet rundt et bål og knakket på en kjerne for å lage redskaper.
Utforsk 3D-modellen på: https://sketchfab.com/models/6fd107ed9bdd4a34bb8081a0e40dd4be
Bilde 2. En ensidig kjerne, med spiss avspaltningsvinkel og to motstående plattformer – flere av avslagene, samt en borrspiss lot seg plassere på kjernen
Den siste lokaliteten som ble undersøkt i Arefjordpollen var lokalitet 9. Denne lå noen hundre meter øst for de andre lokalitetene og var orientert mot fjorden/vannet. Lokaliteten var funnrik, men den var tydelig forstyrret, etter at det var brukt privat gravmaskin på området. Undersøkelsen av denne lokaliteten ble derfor avsluttet etter kort tid.