I forbindelse med boligutbygging på Ringstadåsen i Fredrikstad utførte arkeologer fra Kulturhistorisk museum i perioden 4. mai – 15. juni en utgravning av det som i utgangspunktet skulle være en boplass fra eldre steinalder. Vi fant rike spor etter aktivitet fra steinalderen, men det skulle også vise seg at Ringstadåsen har vært et ettertraktet sted å være også noen tusen år senere. I motsetning til de nærmest hvileløst vandrende mesolitikerne fant vi klare spor på at her var det noen som hadde hatt som intensjon å være på Ringstadåsen til evig tid. Slik skulle det imidlertid ikke bli.
Det var vel ikke helt DEN typen stein vi var på jakt etter
Som seg hør og bør for en steinalderboplass i utmark ble det innledningsvis i undersøkelsen foretatt en maskinell avtorving av lokaliteten. Det var halvveis ut i dette arbeidet at vi begynte å ane at Ringstadåsen hadde vært et populært oppholdssted, også i tiden mellom steinalderen og dagens bosetning.
På den vestlige delen av lokaliteten dukket det noe overraskende opp tre steinsettinger. Disse var av en type som de fleste Østfoldinger nok er vant til å se rundt omkring i landskapet. Vi snakker her om fornminner som består av jevnstore steiner reist eller satt i jevn avstand til hverandre (Skjelsvik 1953) – en type monumenter som i Norge kan dateres til eldre jernalder, altså århundrene like før og etter Kristi fødsel. I vårt tilfelle bestod ringene av mellom 5 og 9 steiner med en lengde som varierte fra 0,65 til 1,4 meter.
Man skulle kanskje tro at steiner av denne størrelsen skulle være godt synlige i landskapet, men dette var altså ikke tilfellet på Ringstadåsen. Her kom steinene først til syne etter at torven var fjernet. Dette hadde lite å gjøre med at det var rekordtykk torv på lokaliteten, og mer å gjøre med at steinene så ut til å være intensjonelt veltet. Noen så sågar ut til å ha blitt forsøkt flyttet på.
Ikke så veldig lett å få øye på, selv etter at torven er borte. Foto: S. Hårstad/KHM
Ikke akkurat Stonehenge! Den største og mest komplette steinsirkelen etter fremrensing. Hellen i midten skjulte en kremasjonsgrav. Foto: J.J.L. Kimball/KHM
Once in a hælle månæ
Selv om slike steinsettinger kan hevdes å være et vanlig skue i Østfold er det relativt sjelden kost i resten av landet. Dette betyr at det går lang tid mellom hver gang denne typen kulturminner blir undersøkt, og i løpet av det siste halve århundret er det kun to steinsetninger som er utgravd, også disse i Østfold. Det er fortsatt mye uforløst kunnskap gjemt i disse kontekstene, og forhåpentligvis vil de redskapene vi i dag har til rådighet i arkeologien kunne gi oss ny, verdifull kunnskap om liv og død i eldre jernalder.
Selve funksjonen til denne typen sirkler er flittig diskutert opp gjennom tiden, og de er tidligere tolket som domstoler, tingsteder, offerplasser og gravmonumenter. Muligheten vi nå fikk til å grave ut og undersøke ringene på Ringstadåsen vil forhåpentligvis kunne bidra til ny kunnskap og forsterke hypoteser i denne diskusjonen. Allerede nå vet vi at to av steinsettingene inneholder kremasjonsgraver med funn av brente bein. Den tredje var tom, men nok en kremasjonsgrav ble påvist like utenfor steinsettingskomplekset. I tillegg er det flere andre strukturer på lokaliteten som vi håper kan knyttes opp mot steinsettingene og belyse deres funksjon.
Hvor mange arkeologer må til for å påvise en grav? Senterhellen i ringen er fjernet, og alle følger spent med på hva som dukker opp under. F.v.: Fredrikke Danielsen, Steinar Solheim, Ingvild T. Bøckman, Ronny Kvarsnes og Justin Kimball. Foto: S. Hårstad/KHM
Fortsettelse følger
Det arkeologiske feltarbeidet på Ringstadåsen er avsluttet, men fortsatt gjenstår mye arbeid for å få klarhet i de mange spørsmålene som har gjort seg gjeldende underveis. I tiden fremover vil prøver klargjøres og sendes til analyse og funn vil bli gjennomgått. Alt dette er deler av den nitide prosessen det er å nøste opp i alle de løse trådene man sitter igjen med etter endt utgravning. Dette vil til slutt munne ut i ny kunnskap og økt forståelse for vår felles fortid, og dette arbeidet vil utvilsomt lede til nye, spennende kapitler i sagaen om Ringstadåsen.
Én av gravene gravd ut og puttet i bøtter for transport. Massene skal nå tørkes og sorteres, og materiale til analyser tas ut og sendes inn. Altså ikke «siste reis» helt ennå. Foto: S. Hårstad/KHM