Nå er både gravelaget og skjelettene trygt tilbake i Longyearbyen etter en svært begivenhetsrik uke på Likneset. Lange dager og dårlig satelittforbindelse gjorde det umulig å blogge fra felt. Dere får dermed et lengre innlegg skrevet på kontoret i Longyearbyen

Arild og Martin i solveggen på Sallyhamna. Etter Svalbardstandard er den pappkledte lille hytta for et palass å regne. Hytta ligger idyllisk til i en lun bukt med sandstrand. Rundt hytta finnes det flust av spor etter hvalfangere med tufter, spekkovner, graver og Svalbards eldste vei. Hytta ble bygget som hovedstasjon av fangstmannen Waldemar Kræmer. Han ga hytta navn etter Sally Larsen, som overvintret her sammen med Waldemar. Foto: Andrine Kylling, SMS

Uken ble innledet med landing av folk og utstyr på Likneset i dårlig vær. Under feltarbeidet bodde vi på Sysselmannens tjenestehytte i Sallyhamna. Dette medførte en daglig pendleavstand på 15-30 min hver vei i lettbåt. Feltarbeid i Arktis er prisgitt vind, vær, isforhold og lokal fauna. I tillegg til arkeologene Snorre Haukalid og Arild S. Vivås bestod gravelaget av isbjørnvakt Andrine Kylling og båtfører/feltinnspektør Martin Bjørnplass. Dårlig vær med mye regn, samt isbjørnbesøk i felt hindret oss fra å komme skikkelig i gang før på dag 3.

En eksotisk x-faktor ved feltarbeid på Svalbard. Første morgen fikk vi besøk av en tynn og sulten isbjørn i Sallyhamna. Neste morgen hadde bjørnen vandret til utgravingsfeltet fårt på Likneset og hindret oss i å gå i land. Vi var pent nødt til å holde avstand og la naturen gå sin gang. Da vi kom tilbake etter 4 timer hadde bjørnen vandret videre. Hver dag måtte hytte, utstyr og felt sikres mot isbjørn. foto: Andrine Kylling, SMS

Etter å ha vandret i området rundt Likneset på leting etter løse stein til å legge på presenninger og teltduk, så vi tydelig at både gravplassen og et stort område rundt er rensket for alle bærbare stein. Ved den nærmeste landingsplassen for lettbåt på Likneset, og i le av viden, fant vi et aktivtetsområde med krittpipeframgent, biter av keramikk og trekull. Det er tydelig at mannskapet har rodd i land for å utføre begravelser på Likneset har tilbrakt en del tid i land. De må ha gjort opp en provisorisk leir hvor de har kokt, spist, dukket og slappet av med en pipe og to.

Fragment av bartmannskrukke. Disse ble produsert i stort antall i nord-tyskland fra 1500–tallet til ut på 1800-tallet. Trolig har drikkevarer blitt lagra på krukkene. Bartmannskrukkene har fått navn etter ornamentikken som er et mannshode med kraftig skjegg. Foto: Snorre Haukalid, SMS 

Gravingen ble innledet med overflatedokumentasjon for å studere oppbygging av røysene som markerer gravene. Røysene er lave, avlange og består av stein av jevn størrelse. Det har stått kors i enden av gravene, i dag står det bare små stubber igjen etter korsene. I følge beskrivelser av Likneset på 1800-tallet skal de yngste inskripsjonene da ha vært fra 1781.

her finner du 3d-modell av hele Likneset: https://skfb.ly/RGIP

Skjermbilde fra 3d-modell. Viser hvordan gravene ligger på kanten. foto: Arild S. Vivås, SMS

De tre gravene vi skulle undersøke hadde en forsenkning i midten etter at kistelokket i tre har falt sammen. Vi var derfor veldig spent på hvordan bevaringsforholdene kunne være inne i de kollapsa kistene.

Bit av kranie funnet i røys over grav 202. foto Arild S. Vivås, SMS

I den første graven vi undersøkte dukket det opp biter av kranie allerede når vi lettet på steinrøysa. Vi begynte straks å frykte at graven kunne ha blitt åpnet og rotet rundt i tidligere. Det var med stor spenning gravingen fortsatte og vi pustet lettet ut når vi avdekket en komplett kiste under 20-30cm med sediment. Kraniebitene må stamme fra velmenende turister som har gitt en løs skalle hvile ved å plassere den i en grav.

Snorre dokumenterer graven etter at kistelokket var renset frem. Bra lettet over at kistelokket var intakt men samtidig spent på hva som skjulte seg under lokket. foto: Arild S. Vivås,SMS

Kistesidene og kistelokket så friskt ut ved første øyekast men nærmere inspeksjon viste at nedbrytingen av trevirket har kommet langt. Trevirket var mykt og stedvis helt pulverisert. På den første graven, grav 202, løftet vi forsiktig av det nedbrutte kistelokket, bit for bit. Under kistelokket skjulte det seg et komplett skjelett med mørkeblondt hår på en seng av sagflis.  Situasjonen ble dokumentert og graven ble tatt ut som preparat for å kunne graves i et mer stabilt miljø på Svalbard museum. Vi var noe forundret over at det ikke var synlige bevarte tekstiler. Tidligere gravinger på Likneset, og ellers i området, har avdekket alt fra sokker til parykker og luer. Forhåpentligvis kan det finnes spor av tekstil bevart under beina. Det skal bli spennende å ta fatt på inne-utgraving på Svalbard museum senere i høst!

På toppen av kraniet var det rester etter en fin mørkeblond hårmanke. Nedover i ansiktet er det noen kortere grå hår som kan være øyebryn. Legg merke til de slitte hjørnetennene i underkjeven. Her er det spor etter krittpipeslitasje. Foto Arild S. Vivås,SMS 

gå til denne adressen for å se skjelettet som 3d-modell : https://skfb.ly/RGvL

 Fredag 5.8 hadde vi besøk av Riksantikvaren, TV2 og Aftenposten. Det var en beveget Jørn Holme som ledet prosesjonen til helikoperliften fra Likneset til Longyearbyen. foto: Andrine Kylling, SMS

Andrine Kylling og Martin Bjørnplass sålder masse fra fyllmasser over kiste. Utsikt til Kennedybreen i bakbrunnen. Foto Arild S. Vivås, SMS