Menneskers bruk av utmarka har røtter langt tilbake i tid. Bruken har vært variert og nært knyttet til utnyttelse av de naturressurser som finnes i skog og mark. I dag finner vi spor etter denne bruken i form av en rekke ulike typer kulturminner slik som anlegg for kullproduksjon, fangstgroper og jernvinneanlegg, men også etter seterbruk, rydding, ferdsel o.l.
Store deler av landet er ikke godt nok registrert med tanke på kulturminner. Dette gjelder spesielt områder med mye skog. Nyere metoder har heldigvis gjort det lettere å oppdage og kartlegge kulturminner i utmark, selv om det er snakk om store arealer. Flybåren laserskanning, også kalt lidar, gir muligheter til en kostnadseffektiv registrering av synlige kulturminner i skog og annen utmark. Lidardata hentes inn ved at det sendes ut laserpulser mot bakken fra et fly eller helikopter som flyr over området som ønskes kartlagt. Laserpulsene returneres fra bakken og opplysninger om disse lagres i datamaskiner i flyet/helikopteret. Dataene brukes til å lage detaljerte 3D-modeller av terrenget. Ved hjelp av avansert teknologi kan man filtrere bort vegetasjon fra terrengmodellen og sitte igjen med en vegetasjonsfri høydemodell. Dette gjør flybåren laserskanning spesielt velegnet til å påvise kulturminner i skog.
Slik kan et Lidar-kart se ut når de er bearbeidet og klargjort til registreringen. Figur: Ole Risbøl, NTNU Vitenskapsmuseet
Prosjektsamarbeid
Med utgangspunkt i de mulighetene Lidar-metoden kan gi, har NTNU Vitenskapsmuseet og Trøndelag fylkeskommune satt i gang et samarbeid med Klæbu historielag hvor vi i fellesskap jobber for å få kartlagt flest mulig kulturminner i utmarka i Klæbu. Klæbu kommune har store utmarks- og skogsområder, men har i liten grad vært arena for arkeologiske registreringer. Samtidig er kommunen – som fra årsskiftet innlemmes i Trondheim kommune – en av de raskest voksende i Trøndelag med press på arealer både på innmark og utmark.
Målet for samarbeidet er at resultatene skal være til gjensidig nytte og et viktig bidrag til økt kulturhistorisk kunnskap om Klæbu og hvilken betydning utmarka har hatt opp gjennom historien for den lokale og regionale utviklingen.
I prosjektet blir høydemodellene bearbeidet av arkeologer ved NTNU Vitenskapsmuseet, og mulige kulturminner blir avmerket på papirkart. Frivillige fra historielaget i Klæbu tar disse kartene med seg ut skog og mark for å bekrefte eller avkrefte om det er kulturminner som er fanget opp på de digitale høydemodeller. De utfører også en enkel dokumentasjon av hvert kulturminne. I dette arbeidet er kjennskapen til lokal topografi og landskap en stor fordel. Etter feltsjekken blir resultatene lagt inn i den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden av fylkeskommunens arkeologer.
Tjæremile i Gudmundsmyra, Klæbu. Foto: Ragnhild Berge, NTNU
Resultater etter første feltsesong
Områdene sør og sørvest for Klæbu sentrum ble fokus for første registreringsrunde som ble gjennomført sommeren 2018. Deltakerne har gjort en glimrende jobb og sendt oss utfylte skjemaer og foto av de kulturminner de har sjekket. I tillegg har de funnet mulige kulturminner som ikke ble oppdaget på høydemodellen. Neste skritt blir å gå gjennom resultatene, utarbeide en rapport og etter hvert få registrert de nye opplysningene i den nasjonale kulturminnebasen Askeladden.
Registreringene i 2018 resulterte i sjekk av ca. 30 kullmiler fra 17/1800-tallet, 9 groper av ulik art, 4 hauger og to hulveier. Dette er kulturminner som så langt ikke har vært registrert i Askeladden.
Mulig gravhaug, oppdaget ved registrering av historielaget. Foto: Ragnar Thesen
Gjensidig samhandling mot felles mål
Vi ser på dette som et pilotprosjekt som kan danne grunnlag for på sikt å gjennomføre tilsvarende prosjekter i andre kommuner i Midt-Norge. Et slikt samarbeid er av stor betydning for oss som driver med kulturminneforvaltning, -forskning og arkeologi. Det er tids- og ressurskrevende å sjekke det store antallet kulturminner som dukker opp i lidardataene. Prosjekter av denne typen egner seg godt til nært samarbeid mellom arkeologer og lokale hvor den viktige og uunnværlige lokalkunnskapen som historielagene besitter utfyller fagfolkenes. Gjennom gjensidig samhandling er det mulig for alle å få noe ut av et slikt prosjekt. Når vi har mer data vil vi gjøre en rekke ulike formidlingsgrep, blant annet rettet mot barn og unge. For oss er det viktig å gi noe tilbake, slik at Klæbus historie blir mer kjent og får en større plass hos de som bor der.
Nå står en ny sesong for døren, og det er spennende å se hva som dukker frem fra skogen i år.