NTNU Vitenskapsmuseet har nylig undersøkt en steinalderboplass på Haugnebba i Rauma, Møre og Romsdal. Undersøkelsen ble iverksatt grunnet utbygging av ny vei til hytter hvor veien kom til å forstyrre en registrert boplass beliggende 48-49 meter over dagens havnivå.
Dette er et mindre privat tiltak og utgiftene for de arkeologiske undersøkelsene dekkes derfor av staten. Den tidligmesolittiske bosetningen i Møre og Romsdal er godt dokumentert i ytre kyststrøk blant annet av Ormen Lange prosjektet, og delvis også langs innsjøer og vann på høyfjellet. Boplassen på Haugnebba er derfor svært interessant med tanke på ferdselen mellom kyst og fjell i regionen. Beliggenheten midt i et fjordsystem (på sørsiden av Romsdalsfjorden) har potensialet til å gi et etterlengtet innblikk i aktivitetsmønstre i fjordområdene og ferdselen som har foregått mot innlandet i denne tidlige perioden av steinalderen.
Dekket bord. Lokaliteten etter maskinell avdekking. Foto Svein Vatsvåg Nielsen, NTNU Vitenskapsmuseet
Boplassen er vurdert til å ha en utstrekning på 60 m2, men funnene ser ut til å forekomme i tydelige konsentrasjoner. Høyden over havet gir en tidfesting til omtrent 9700 BP, og tar vi hensyn til at havet sto et par meter lavere enn selve aktivitetsområdet havner vi på rundt 9500 BP (ukalibrert). Dateringen tidfester at aktiviteten har foregått tidlig i pionerfasen av eldre steinalder. Undersøkelsen er nylig startet opp men vi har allerede gjort funn av gjenstander som anses som «klassiske» for tidligmesolittisk tid i Sør- og Midt-Norge, deriblant mikrostikler og en tangespiss. Tangespisser er pilspisser som kan være enkle å kjenne igjen for folk flest. Mikrostiklene er et karakteristisk restprodukt fra produksjonen av visse typer prosjektiler, og identifikasjonen av mikrostiklene kan derfor være mer utfordrende. Andelen mikrostikler og flekkefragmenter indikerer at mye av flintknakkingen som har foregått på Haugnebba nettopp kan relateres til produksjon av pilspisser. En del flekker har mindre partier med retusj, noen også med innledende steg til mikrostikkelteknikk. Disse bitene kan ha blitt forkastet på boplassen fordi de viste seg å ikke være egnet som spisser. I et større geografisk perspektiv er det ikke så rart at bosetningen på Haugnebba har fokusert på pilspisser. Man antar at dragningen fra kyst mot innland i tidligmesolittisk tid har vært knyttet til jakt på storvilt, og spissene har vært en sentral komponent i jaktutstyret.
Det aller meste (99 %) av det littiske materialet vi har gravd frem består av flint, og vi har hittil identifisert minst 3 ulike flinttyper i materialet. Tatt i betraktning at dette er en forholdsvis liten boplass – sannsynligvis vil vi finne mellom 1000 og 2000 funn – er dette svært gledelig ettersom det bedrer muligheten for at deler av materialet kan sammenføyes. Sammenføyninger av flintmateriale kan gi langt mer detaljert informasjon om aktivitetssoner og teknologiske tradisjoner på boplassene enn rene typologiske og statistiske studier. Et interessant aspekt ved flintmaterialet fra Haugnebba er forekomsten av vannrullet og patinert flint. Kun en liten andel av flinten er vannrullet, men flere av bitene har formmessige trekk som antyder at de er blitt formet av menneskehender før de ble vannrullet. Hvorvidt disse skal tolkes som menneskeskapte eller simpelthen som økofakter (dvs. naturlig spaltet flint som ligner på artefakter) er en problemstilling som ble diskutert heftig på Haugnebba. Uansett vil boplassen bli viktig for fremtidig forskning på pionerbosetningen i Midt-Norge og på Vestlandet.
En ryggflekke fersk fra såldet. Foto: Svein Vatsvåg Nielsen, NTNU Vitenskapsmuseet
En neve flint fra Haugnebba. Foto Svein Vatsvåg Nielsen NTNU Vitenskapsmuseet
Strandlinjekurve for Haugnebba