Små leirplasser, sjeldent fine funn! Steinalderundersøkelser i Halsvik, Gulen.

Kystlinja langs de ytre deler av Fensfjorden i Gulen, Sogn og Fjordane, er åpen og eksponert for vær og vind. I forbindelse med utbygging av Sløvåg industriområde på nordsiden og Mongstad-anlegget på fjordens sørside har det i over 30 år vært foretatt en rekke arkeologiske undersøkelser, dels med labert resultat. For selv om ytterkysten av Vestlandet er blant de funnrikeste steinalderlandskapene i Norge ser det ut til at det har vært relativ lite aktivitet i Fensfjordområdet. Dette bildet er imidlertid i ferd med å endre seg. Innenfor et begrenset område i Halsvik har et utgravingslag fra Universitetsmuseet i Bergen påvist spor etter en rekke dels overlappende leirplasser fra begynnelsen av eldre steinalder (9500-4000 f.Kr.) fram til slutten av yngre steinalder; fasen der jordbruket får sitt endelige gjennombrudd på Vestlandet (2400-1800 f.Kr.). Bakgrunnen for undersøkelsene er byggingen av Halsvik Spolebane, et stort industrianlegg knyttet til oljeindustrien og offshoreledninger.

Halsvik, en liten beskyttet fjordarm som har vært benyttet som stoppested og leirplass gjennom store deler av steinalderen.

Det er fascinerende å tenke på at området ser ut til å ha hatt en lignende bruk over mange tusen år. På vei over eller inn og ut av Fensfjorden, har man i Halsvik dratt fartøyene på land og slått leir i noen dager eller uker. I steinalderen har Halsvik vært en av få gode naturhavner, og vika har derfor vært et naturlig stoppested for de som har ferdet i området. Funn av pilspisser kan knyttes til jakt, mens små flintkniver og øvrige skjæreredskap i stein vitner om slakting av dyr og reparasjon av utstyr. Noen få økser kan blant annet relateres til reparasjon av båter og båtutstyr, men også til felling av trær til teltstenger eller andre lette boligtyper.

Blant de flotteste funnene er to såkalte klokkebegerspisser. Det er ikke funnet mange slike spisser i Norge, og ytterst få er funnet i boplass-sammenheng. Klokkebegerspissene kan knyttes til kontaktnettverk langt utover Halsvik og Vestlandet, mot jordbrukskulturer i Jylland og videre sørover. Klokkebegerspissene er vitnesbyrd om nye kontaktlinjer i overgangen til det andre årtusen før Kristus. Landskapet i Halsvik er skrint og lite egnet til jordbruk, men både produksjonsavfall etter framstilling av pilspisser, samt pilspisser med skuddskader vitner om at de gamle fangstområdene fremdeles ble tatt i bruk av steinalderbøndene.