Våre metodiske grep kan sies å være vår måte å spørre på. Undersøkelsene av steinalderboplassene ved E18 Langangen-Lanner-prosjektet følger en godt etablert framgangsmåte i tre faser, eller trinn: Det første trinnet omfatter avtorving med gravemaskin etterfulgt av en systematisk graving av jevnt spredte prøveruter (0,5 x 0,5 m i opptil 50–60 cm dybde) i hele undersøkelsesområdet. Denne undersøkelsesfasen hjelper oss til å identifisere eventuelle funnkonsentrasjoner og hvor tykk den funnførende horisonten er.
Graving av prøveruter på den lille, men spektakulært beliggende Blåfjell 3 (ca. 7500 f.Kr.) Foto: G. Reitan/KHM.
I undersøkelsens andre fase, som også er hovedfasen, graves deler av det funnførende området ut for hånd i presist oppdelte ruter og lag, oftest bare 10–30 cm under torva. Slik kartlegges funnspredningen på stedet. Det innsamlete gjenstandsmaterialet kan fortelle oss hvilke redskaper som har blitt framstilt eller brukt, og dermed også gi inntrykk av hvilke aktiviteter som har funnet sted på plassen. Bestemte teknologiske trekk i framstillingen av redskapene og karakteristiske gjenstandstyper kan også gi gode holdepunkter for en omtrentlig datering av aktivitetene.
Den spede begynnelsen på trinn to på Blåfjell 4 (ca.6000-5500 f.Kr.). Foto: G. Reitan/KHM.
Avslutningsvis, i det tredje undersøkelsestrinnet, tas gravemaskinen i bruk igjen for å skrape av nye 10–20 cm av løsmassene. Dette kan avdekke nedgravninger med daterbart, organisk innhold – nedgravninger som i mange tilfeller er for utvasket til å erkjennes på nivåene hvor gjenstandsmaterialet ligger.
Ved E18 Langangen–Lanner-prosjektet har vi med gravemaskin avtorvet til sammen nær 2800 m2 fordelt på de fire Blåfjell-boplassene, og vi er ferdig med gravingen av prøveruter – totalt nesten 150 stykker.
Avtorvingen fikk tydelig fram at det i nyere tid (1600–1900-tallet?) er blitt anlagt en kullmile på den høyestliggende av de fire, Blåfjell 1 (ca. 60 moh., og om lag 8000–7500 f.Kr.). Kullmila måler 13 m i diameter målt mellom volltoppene og dekker store deler av det sentrale platået på boplassen. Følgelig antok vi at den funnførende horisonten på stedet var kraftig forstyrret ved gravingen av mileskåla.
Kullmila på Blåfjell 1. Foto: G. Reitan/KHM.
Prøverutene våre her tyder imidlertid på at lokaliteten har blitt overlagret av sterkt grusholdige erosjons- eller rasmasser («kjosegrus»). Denne erosjonen må ha inntruffet etter at boplassen ble forlatt, men før kullmila ble anlagt. Det ser derfor ut til at den funnførende horisonten på Blåfjell 1 ligger uforstyrret og forseglet under både kull og innrast grus. Det gir forhåpninger om gode bevaringsforhold.
Stratigrafi på Blåfjell 1: I toppen et svart lag med kull fra bunnen av kullmila. Under dette et lag med gul grus, trolig av innraste masser, og under der igjen et grått, finkornet lag med enkelte små rullesteiner. Dette siste tror vi er opprinnelig markoverflate/boplassflate. Foto: G. Reitan/KHM.
Sommervarmen er på plass, og nå gleder vi oss til å komme i gang ordentlig med trinn to av undersøkelsen på boplassene i Langangen!