Tilbake til Vika på Bømlo. Nye funn fra den eldste delen av steinalderen.

Alle som har en viss arkeologisk felterfaring kjenner til fenomenet: spektakulære funn dukker alltid opp på utgravingens siste dag, gjerne et par timer før planlagt hjemreise. Det har vært mange fantasifulle innspill rundt diverse lunsjbord om hvorfor det er slik. Min hovedhypotese er av den kjedelige sorten; der en i flere uker har sittet og pirket med graveskje gjør en ofte noen ”grove grep” med spade og krafse (og kanskje gravemaskin) mot slutten av utgravingen. Vi hater jo tanken på at noe viktig skal ligge igjen etter oss. Og vips, så dukker godsakene opp, selv om den kontekstuelle kontrollen kanskje ikke er så bra som en skulle ønske.

Dette var også situasjonen da feltarbeidet i Vika på Bømlo ble avsluttet høsten 2014. I 8 samfulle uker hadde feltmanskapet kjempet med rullestein i strandvollen og tatt inn hundredevis av kilo med grønnstein etter økseproduksjonen som hadde funnet sted her. Siste dagen skulle Brita for sikkerhets skyld ta en ekstra sjekk litt lenger ned i grusen. Plutselig veltet det opp med slått flint! Dette kom overraskende på feltmannskapet, og i stedet for å slutte av litt tidligere ble det overtid siste utgravingsdag. Men mye funn ble likevel liggende tilbake.

Vinteren 2014/2015 ble funnene analysert. Ut fra funnkontekst og teknologi var det liten tvil om at flinten var fra den eldste delen av steinalderen, dvs tidligmesolitikum. Men til tross for iherdig leiting blant fulle poser med flint lot det seg ikke gjøre å finne redskap eller avfall av diagnostisk type. På dette prosjektet hadde en av målsetningene nettopp vært å påvise spor etter tidligmesolittisk bosetning, og vi følte oss ”slått på målstreken” siden vi ikke kunne si 100% at funnet var fra denne perioden. Ikke hadde vi C-14 dateringer i relasjon til dette flintfunnet heller. Som så ofte ellers måtte vi derfor slå oss til ro med at dette materialet sannsynligvis var fra tidligmesolitikum, en konklusjon som ikke står særlig høyt blant arkeologer, og som irriterende ofte blir problematisert av kolleger…

Vika 2015

Men av og til smiler lykken også til arkeologer. Etter sesongen 2014 viste det seg nemlig at Vegvesenet ikke skulle inn i dette området før tidligst høsten 2015. Da vi i tillegg hadde litt penger igjen på budsjettet ble de nødvendige avtalene gjort med Vegvesenet, Riksantikvaren og grunneier. Alle var positiv til at vi kunne gå inn i området en siste gang før veien skulle bygges, og nå visste vi nøyaktig hva vi skulle se etter.

De gamle innmålingene ble brukt for å lokalisere området der flinten ble funnet i 2014. Deretter ble all strandvollmassen over fjernet med maskin. Vi hadde bare en uke på oss, så denne gangen var vi på sett og vis på slutten av utgravingen allerede første dagen – det var slutt på pirkearbeidet! På vei ned i massene fant vi store mengder grønnstein og et ildsted som sannsynligvis er fra seinmesolittikum, ca 6500- 7000 år gammelt.

Da vi til slutt var nede på det dypeste funnførende laget ble dette renset opp, og det tok ikke lang tid før de første flintfunnene dukket opp i strandgrusen. Flinten bestod blant annet av store avslag og biter som var patinert (misfarget) etter flere tusen år i fuktig miljø under strandvollen, men den var fremdeles skarp som barberblad og hadde ikke blitt vasket rundt på stranden. I dette laget ble det ikke funnet grønnstein. Vi er altså tilbake i tiden før steinbruddet på Hespriholmen ble tatt i bruk.

Til tross for relativt mange funn ble det ikke påvist noe diagnostisk i flintmaterialet, og på sett og vis var vi like langt. Men så gjorde endelig Thomas det forløsende funnet som feide all tvil til side: En stor ensidig kjerne, med spiss avspaltningsvinkel og to motstående plattformer. I en slik kontekst er dette ensbetydende med tidligmesolitikum og vi kunne trekke et lettelsens sukk, vi hadde fullført det lille målrettede oppdraget vi hadde begitt oss ut på. På hengende håret hadde vi berget dette viktige funnet før utbyggingen tok til for alvor. Like ved kjernen ble det i tillegg funnet en del kull og vi håper selvsagt at dette skal gi oss en eksakt alder på funnet. Lokaliteten i Vika vil uansett bli en viktig referanse for fremtidig forskning på denne perioden.