Koloniseringsprosjektets workshop ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim skulle sette fokus på tverrfaglige prosesser i arbeidet med å formidle hovedtemaet kolonisering. Det ble gjort ved å sette sammen arbeidsgrupper med deltakere fra ulike fag. Etter en innledende runde med presentasjoner gikk man over på mer praktiske øvelser: Hver gruppe skulle redusere kolonisering til ett annet ord, og deretter formidle innholdet i dette nye ordet til de andre deltakerne. Workshopen ble arrangert av Peter Bjerregaard (UiO Kulturhistorisk museum) og Guro Jørgensen (NTNU Vitenskapmuseet).
Tekst: Guro Jørgensen
Det å utveksle erfaringer og gjøre noe kreativt med kolleger fra ulike fagbakgrunner kan være kunnskapsgenererende for den enkelte. Og erfaringene kan i sin tur implementeres i nye prosesser ved de ulike institusjonene. Men hvordan kan man dokumentere museale kunnskapsgenererende prosesser for å gjøre dem mulig å forske på i ettertid, for andre enn de som deltok? Arrangørene ønsket å dokumentere tverrfaglighets-workshopen, men kunne ikke samle inn data om alt som ble gjort og sagt. To datatyper ble valgt: Foto og refleksjonsnotater. Det ble tatt en del bilder av gruppearbeidet i løpet av dag to, og i etterkant av workshopen ble det sendt ut en e-mail til deltakerne med oppfordring om å sende et kort refleksjonsnotat (maks en side med helt fritt innhold) sammen med forslag til bildetekster til en håndfull vedlagte bilder. Deltakerne på hver enkelt gruppe fikk tilsendt bilder som i hovedsak viste eget gruppearbeid. I løpet av et par dager kom det inn sju svar.
Øvelse 1: Kolonisering som et annet ord
Deltakerne ble delt i tre grupper med ulike fagbakgrunner representert i hver gruppe. Den første dagen, etter presentasjonene, gikk gruppene i gang med oppgaven å forklare begrepet kolonisering med et annet ord. Resultatet ble tre ord som på sett og vis er synonymer: Transaksjoner, likevektsforskyvning og bevegelse. De fleste refleksjonsnotatene gir positiv omtale av prosessen i gruppearbeidet, som for eksempel dette:
«Det mest interessante ved workshopen var å eksperimentere med hva som skjer når man, i en tverrfaglig gruppe, jobber med å avgrense et konsept. Sammen med tidsfristen for å presentere et konkret resultat utløste dette mye og god energi. Ettersom vi dagen før konkluderte med at tverrfaglighet handler om å våge noe så var det fint å se hva som skulle til for at vi tok skrittet ut av komfortsonen og skapte svært ulike resultater som allikevel tydelig hørte sammen» [Deltaker 11].
Men en av deltakerne har en mer kritisk innfallsvinkel til workshopens metode og formålet med det hele:
«I tillegg jeg synes at det kan være nyttig å gjøre slike øvelser som begynnelse. Ikke som mål. Sagt med andre ord: Øvelser fører til at vi kan diskutere teorier (…) Men de er ikke «the final aims of a workshop». Jeg likte diskusjonen i gruppen, selv om den ikke var så teoretisk. Det er problematisk å reflektere praxises med ansatte fra formidling som må «agere» hele tiden, og de som har luksus til å forske, som meg, om flerfaglige teorier. Det skaper en slags gap mellom statuser (…) Spørsmålet er: Har disse øvelsene hjulpet å fylle gapet mellom vitenskapelige ansattes praxis i museologi, og ansatte fra formidling-kommunikasjon?» [Deltaker 6].
Dette peker mot en interessant diskusjon i museologien omkring begrepene ekspert og ekspertise i museumsformidlingen. Sitatet over kan leses som om disse kompetansene settes opp mot hverandre i en dikotomi mellom teoretikere og praktikere: De som forsker på det vitenskapelige innholdet eller den museale praksisen på den ene siden, og de som skal gi budskapet en språkform, en grafisk layout og en romlig plassering blant objekter og tekniske løsninger på den andre siden. Utfordringen i tverrfaglige samarbeidsprosesser må være å ikke se et slikt mellomrom som et hull som må fylles med faglige kompromisser, men som et mulighetsrom med potensiale for nye måter å formidle vitenskapelig kunnskap på.
Deltakerne har reflektert over prosessen med å velge et annet ord for kolonisering med ulike innfallsvinkler. Noen fokuserer på innholdet i selve ordet, eller på begrensningen med å velge kun ett ord. Flere vektla samhandlingen på veien til ordet som en viktig del av prosessen, slik sitatet under er et eksempel på:
«Jeg opplevde diskusjonen i gruppa veldig interessant. Det kom fram ulike vinklinger på hva vi la i det, der våre ulike faglige områder kom med. Det er både lærerikt og inspirerende å reflektere sammen med andre som har andre innfallsvinkler, og bringer nye tema på banen. Det er ofte i slike skjæringspunkt at nye tanker skapes. Vi samlet oss om ordet likevektsforskyvning» [Deltaker 13].
(Teksten fortsetter under bildet.)
Bildetekstene som ble samlet inn viser også ulike tanker omkring arbeidsprosessen med å bli enig om et ord og ordets meningsinnhold. To tekster til fotoet av gråpapiret med assosiasjonene til ordet likevektsforskyvning kan illustrere dette. Den ene deltakeren har valgt følgende bildetekst: «Da ordet «likevektsforskyvning» dukket opp, falt de ulike bitene på plass for vår gruppe» [Deltaker 11]. En annen fra samme gruppe skrev: «Frå ord til innhald: Får ordet Likevektsforskyvning ditt, mitt eller alle sitt innhald?» [Deltaker 12].
Øvelse 2: Kolonisering som performance
Generelt kan man si at de tre ordene som ble valgt reflekterer en høy grad av konsensus rundt et vitenskapelig innhold i begrepet kolonisering. Men workshopdeltakernes siste utfordring var å formidle ordet sitt til andre, og gruppene kunne velge hvilket format ordet skulle transformeres til. De kunne for eksempel tegne eller skrive, lage utstilling, lage skulpturer, eller lage en forestilling. Alle gruppene valgte å iscenesette ordet sitt gjennom en type performance, og ingen av forestillingene hadde en forklarende muntlig innledning. Valget av virkemidler ble veldig ulikt. Graden av tilrettelegging for deltakernes/tilskuernes tolkning av budskapet var også ganske ulik. Gruppen som framstilte ordet bevegelse valgte et tydelig sceneoppsett og en lettfattelig form på budskapet sitt, slik at de fleste som så på antagelig oppfattet det som foregikk ganske likt. De to andre gruppene, med ordene transformasjoner og likevektsforskyvning, ga deltakerne betraktelig større rom for egne tolkninger. Dette ga inspirasjon til å diskutere formidlingspraksisen ved universitetsmuseene på et prinsipielt grunnlag. En av deltakerne kommenterte dette slik:
«Mottakelsen fra deltakerne og vårt publikum var mildest talt forvirring og avvisning – de forstod ikke budskapet, osv. Hadde vi bommet fullstendig? Hadde vi skapt en forståelsesbarriere av uforklarlighet? Istedenfor å forklare dem hva vi hadde tenkt, snudde vi på sparket problemet trill rundt og spurte dem isteden om hva de hadde oppfattet og forstått. We turned the table. Dette ble en prøve på hva formidlingsproblematikk kan innebære for oss som ekspertise, hva slags budskap senderen og hva slags resonansbunn mottakerne har (…) men samtidig fikk vi i gruppa og de andre deltakerne føle på ubehaget ved dels ikke å nå fram med budskapet og dels heller ikke å vise vilje til å forstå…» [Deltaker 2].
Det er en kjent problemstilling for de som jobber med formidling ved universitetsmuseene at prosessen med å transformere vitenskapelig kunnskap til allmennkunnskap kan være utfordrende. Og den innebærer alltid valg i forhold til hvor stor grad museumsekspertene skal «tygge ferdig» det vitenskapelige budskapet før det presenteres for publikum, eller i hvor stor grad publikum skal få bidra på egne premisser. Diskusjonen kan knyttes videre til et stort tema som blant annet innbefatter en definering av begrepet vitenskap og en beskrivelse av relasjonene mellom vitenskap og samfunn.
Tverrfaglighets-workshopen ved NTNU Vitenskapsmuseet ble en øvelse i dialog. Alle ble oppfordret til å forlate sin faglige komfortsone for å finne nye måter å gjøre formidlingen på. Arrangørene har forsøkt å dokumentere aspekter ved prosessene, men det gjenstår å se hvorvidt dette materialet kan bli tilgjengelig som empiri for andre museumsforskere etter at Koloniseringsprosjektet er avsluttet.