Ordet ‘fallos’ har sin opprinnelse i gresk, phallos. Ordet er senere adoptert i mange moderne språk og refererer til det mer vanlige ordet penis. Objekter som visuelt ligner en penis eller opptrer som et symbol for den, kan altså refereres til som en ‘fallos’ eller mer korrekt: de har «fallisk» form.
Fenomenet «hellig stein» kan muligens føres tilbake til Bethel-steinen, som er omtalt i Bibelen. Den er knyttet til den kanaanittiske guden Baal, jf. fortellingen om Jacob som hvilte hodet mot en stein, da han i et syn så himmelstigen. Hellige steiner ble oppfattet som en forbindelse mellom menneskenes og gudenes verden, og ble dermed oppfattet som en helligdom i seg selv.
Steinfallos i hvit marmor funnet ved Kvernes stavkirke på Averøy i Møre og Romsdal. Foto Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.
Som arkeologisk funngruppe går de under navnet «hellige hvite steiner». De aller fleste er laget i hvit kvarts, kvartsitt eller marmor. Disse steinene har vært satt i sammenheng med gravanlegg, hvor flere av dem er funnet, mens andre ikke kan sees å ha hatt tilknytning til en grav. Likevel antar vi at de har vært en viktig del av en kultisk sfære, der de har hatt en sentral rolle i ritualene knyttet til fruktbarhetsdyrkingen. Flere av de fallosformede steinene er funnet ved kirker og gamle kirketomter. Det tyder på at steinene representerer en kultstedskontinuitet, hvor det har eksistert en hedensk kult før stedet ble videreført som kirkested.
Mange forskere har knyttet de hellige hvite steinene til mytologiske analogier og prøvd å se dem i sammenheng med en fruktbarhetsguddom. Først og fremst gjelder det guddommene Frøy, Frøya og Njord.
Historieskriveren Tacitus forteller fra 100-tallet e.Kr. om den kvinnelige guddommen Nerthus, som forskere senere har knyttet til vaneguden Njord fordi ordet etymologisk kan ha utviklet seg fra Nerthus til Njord, og som kan ha vært en tvekjønnet guddom.
Germanerne trodde at Nerthus oppholdt seg på en øy i en ukrenkelig lund. I denne lunden var det en innvigd vogn dekket av et teppe. Presten var den eneste som hadde lov til å røre ved vognen. Han visste når gudinnen var til stede og fulgte henne med stor ærbødighet når vognen hennes ble trukket av kyr. De steder hun valgte å beære med et besøk ble feiret med fest og høytid. Da skulle ingen gå i krig og ingen løfte våpen. Kanskje fantes det hellige steiner på de steder der guddommens prosesjon stoppet og utførte i ritualer med steinen som midtpunkt. Mange av steinfallosene er funnet i graver, og det er nok derfor noen har tolket kvinnegraver med steinfalloser som graver etter gydjer. De var ledere for en kvinnebasert fruktbarhetskultus.
Fallosen var et symbol på fruktbarhet, men den kunne også inngå i en dødekult. Fallosen var et prestisjefylt symbol. Siden seksualitet og gjenfødelse kan ses i en sammenhengende syklus knyttet opp mot den fruktbarhet steinene synes å eksponere, kan vi også se på den som ledd i en dødsideologi. Noen betrakter fallosen som et symbol for guden Heimdall, som i norrøn mytologi er en av dem som skal lede an i den nye verden som oppstår etter at den gamle er gått under i Ragnarok.
Det hellige hvite
Det var arkeologen Th. Petersen som først omtalte disse steinene som «hellige hvite steiner», noe som henspiller på den lyse marmoren de vanligvis er formet av. Den hvite fargen har hatt en spesiell betydning, også i skandinavisk mytologi, der den oppfattes som representant for det transcendente. I eddadiktet Gudrunkvadet snakkes det om å avlegge ed ved hvíta helga steine. De hvite fallossteinene kan minne om et hellig alter, hvor det da var naturlig å sverge eden ved.
Det kan ikke være tilfeldig at de fleste steinfallosene er hvite. Språklig er hvit opstått av begrepet ’lys’: gresk leukos. Den hvite fargen symboliserer blant annet rituell renhet og visdom – men også døden. I mange kulturer er hvit brukt som farge på prestedrakter. Keltiske druider var kledd i hvitt, egyptiske faraoer hadde en hvit krone og perserne trodde alle guder var kledd i hvitt. Dette knytter fargen til det guddommelige. I eddadiktet Voluspå snakkes det om den hvite aur (sand) som øses opp fra Urds brønn og helles over verdenstreet Yggdrasil, og Snorre Sturlason sier i Gylvaginning at denne auren som nornene hver dag øser over treet er så hellig at alt som kommer ned i bunnen blir så hvitt som den hinnen som ligger innefor eggskallet.
Dette reflekterer en betydningsfull handling, der de livgivende væsker skal bidra til å opprettholde kosmos. Skildringen av det hvite vannet som øses over treet synes å peke på fruktbare og livgivende krefter som opprettholder det kosmiske prinsipp. Fallossteinene kan slik ha bidratt til å skape en kosmisk tilknytning. De skulle skape et vern for den døde og for graven, men samtidig styrke båndet mellom de levende og den døde som fremdeles hadde sin plass i slekten.
Falloskult – fruktbarhetskult
Fallosfigurer/-steiner er en symbolsk gjengivelse av fallosen. Den representerer den mannlige potens og fruktbarhet. Når man æret en symbolsk fallos, ofret dyr – og mennesker – kunne en ny avling sikres blant mennesker, dyr og natur. Mange gamle fruktbarhetsriter har levd videre i modifisert form helt inn i moderne tid. Den svenske midtsommerskikken å danse rundt maistangen, er en reminisens knyttet til fallosdyrkelsen. Vi vet lite om hvordan de opprinnelige ritualene forgikk på nordisk område, men både tekst og bilder fra middelhavslandene viser hvordan deler av denne kulten ble utført. Jordens fruktbarhet og naturens gjenfødelse ble personifisert gjennom dans og hellige drama, slik som i myten om Demeter og Persefone, der moren leter etter sin datter som er stjålet og tatt med til dødsriket Hades. Slike myter symboliserer fødsel, død og gjenfødelse av vegetasjonen.
En gresk myte om kjærlighetsgudinnen Afrodite forklarer bakgrunnen for fallosdyrkelsen: Afrodite fødte et barn, den storartede guddommen Priapus. Det hersket usikkerhet med hensyn til hvem barnets far var, men selveste Zevs ble mistenkt av hustruen Hera. Med en magisk berøring av Afrodites mage, forbannet hun barnet som vokste der. Det førte til at barnet, Priapus, ble født stygg, med en enorm mage, gedigne føtter, hender, nese, tunge og en gigantisk, kontinuerlig erigert fallos. Obskøniteten til dette vesenet var så avskyelig for Afrodite at hun kastet ham ut av sitt rike og forlot ham i villnisset. Her ble han tatt inn av en gjeter som så at hvor som helst dette vesenet gikk, så grodde alt enormt etter ham. Planter skjøt opp fra bakken og dyrene hoppet på hverandre, paret seg voldsomt og formerte seg. Priapus ble snart kjent og dyrket som en fruktbarhetsgud,.
Den såkalte Vølsetåtten (þáttr ’tått, kort fortelling’) gir oss et levende bilde på hvordan et fallosritual ble utført. Tåtten er nedskrevet i 1380-årene. Handlingen finner sted i 1029 og viser at hedensk tradisjon fremdeles var levende. I tåtten går det frem at Völsi («fallos») er en hestefallos, og det er den som er midtpunkt i ritualet. Vølsetåtten forteller om en gammel mann og en gammel kvinne som bodde sammen med sin sønn og datter på en odde langt fra andre mennesker. På gården bodde også en trell og en trellkvinne. Da trellen hadde slaktet hesten og skulle kaste hestepenisen, kom sønnen i huset forbi. Han tok penisen med til sin mor, som satt sammen med søsteren og trellkvinnen.
Gutten ertet trellkvinnen med at «lemmet ikke ville vært kjedelig mellom bena på henne», og trellkvinnen lo. At dette likevel ikke var helt akseptert tyder datterens reaksjon på. Hun bad broren fjerne penisen. Men moren, som beskrives som en storlåten kvinne, ville beholde den og mente den var til nytte, hvorpå hun pakket den inn i et lintørkle sammen med løk og urter for å bevare den. Hver kveld tok kvinnen hestepenisen ut av skrinet, og lot hele husholdet ta del i en seremoni der hun fremsa en regle, gav penisen til husbonden som gjorde det samme og deretter videre til alle hadde tatt del i ritualet.
Innpakkingen av lemmet i lin og løk er kjent som en urgammel tradisjon. En kjøttekniv fra 300-tallet e.Kr., funnet i en kvinnegrav i Fløksand, Meland i Nordhordland, har en runeinnskrift som lyder: lina laukaR(a) ’lin løk’. LaukaR er også kjent fra andre urnordiske innskrifter. Blant annet forekommer den på en gullbrakteat fra Skrydstrup i Slesvik og på en brakteat fra Skåne, som er tolket av Sophus Bugge: «Du er blitt kraftig, Volse! og (nu) tatt op (af Kisten), udstyret (som du er) med Lin og opstøttet med Løg. M– tage imod dette Offer, men du Bonde selv, tag til deg Volse!».
Beinkniv med runer funnet i grav i Fløksand i Nordhordland. Innskriften lyder lina laukaRa
I gammel folketro var løk et vern mot sykdom og forhekselse. Runene på kniven har antagelig vært uttalt i et fallisk ritual. Illustrasjon: NIæR.
Flere av steinfallosene er funnet på eller i kvinnegraver. Vi kan spørre hvilken rolle et mannlig fruktbarhetssymbol spiller i en kvinnegrav? Svaret kan være at steinfallosene hadde en generell fruktbarhetsrolle, der hovedanliggendet ikke var en fysisk seksuell akt, men at de heller omfattet all naturens vekst. Og Vølsetotten, der husfruen ledet ritualet, kan tyde på at kvinnen hadde en førende rolle i en falloskult.
Men hva med steinfalloser som stod mer perifert i forhold til bebyggelsen og som verken var knyttet til grav, hustuft eller gammelt kultsted? En slik plassering kan tyde på folk gikk i prosesjon og vandret rundt i jordbrukslandskapet bærende på sine fruktbarhetssymboler – en velsignelsesrunde der steinfallosene årvisst ble båret rundt for å bringe godt år og fred.
Et svært spesielt funn fra lokaliteten Høgberget på gården Røkke østre i Skatval, Nord-Trøndelag, kan tyde på at vi har å gjøre med et mulig kultsted med spor etter selve ritualene knyttet til en falloskult. Her ble det funnet er steinfallos i en vannfylt grop på toppen av en bergknaus. Gropen var regelmessig formet, fylt av vann, og over 1 m dyp. Ved siden av steinfallosen lå flere avlange fliser av marmor med største lengde 0,74 cm. Flisene kan ha vært hentet fra en marmorgang på nordsiden av Høgberget, ca. 150 meter fra den vannfylte gropen. Arkeologen Sverre Marstrander så gropen som Moder jords vulva og de hvite marmorsteinene som seden som føres inn i vulva – alt som ledd i en magisk fruktbarhetsseremoni som skulle bringe godt år og fred.