Fra middelalderens Bergen har arkeologene funnet nesten 700 gjenstander med runeinnskrift. Gjennom årene har runefunnene fått mye oppmerksomhet fra forskjellige fag; språkforskerne har interessert seg for innskriftene som eksempler på språk og tekst, historikerne har interessert seg for innskriftene som skriftlige kilder og arkeologene har interessert seg for gjenstandene som ting, men få har tatt for seg runefunnene som tekst på ting fra helt konkrete steder i byen – bygårder hvor folk levde sine liv tett på hverandre.
Figur 2. Slik kan det ha sett ut på Bryggen i Bergen på 1200-tallet. Tegning: Egill reimers & Per Bækken, Universitetsmuseet i Bergen & Bryggens Museum.
Frekke inskripsjoner
Blant Bergensinnskriftene er det en håndfull som er erotiske eller – om man vil litt frekke – i sitt budskap. Det vil være spennende å se nærmere på hvilken type gjenstander de er skrevet på, når de ble ristet og hvor og under hvilke omstendigheter de ble hevet eller mistet. Alle de erotiske innskriftene er funnet under Den store Bryggengravningen. Her ble bygårder i den nordlige delen av Bryggen i Bergen undersøkt arkeologisk i årene fra 1955 til 1979. Bygårdene, som hver især besto av lange rekker av bygninger som løp fra Vågen og opp mot dagens Øvregate, omtales i den arkeologiske litteraturen som Bugården, Engelgården, Søstergården og Gullskoen (Figur 2). De tilsvarer ikke historisk kjente gårder helt tilbake i byens tidlige år, men for enkelthetens skyld brukes betegnelsene her, når vi dykker ned i 1100- og 1200-tallets Bergen. Jeg tar først for meg ristninger funnet i Bugården.
«Elsk du meg, eg elskar deg»
Den eldste erotiske innskriften fra Bugården lyder slik i Aslak Liestøls oversettelse og tolkning: Elsk du meg, eg elskar deg. Gunnhild. Kyss meg, eg kjenner deg godt (BRM 0/17540, B118) (Liestøl 1963: 22). Teksten er ristet på en tellepinne (Figur 1). Tellepinner er trestykker med innskårne ‘hakk’ som sannsynligvis viser antall kolli (sekker eller tønner?) som ble losset eller lastet på handelsskip som kom til Bergen. Pinnene ble brukt av handelsfolk når de skulle kontrollere at alle varer var kommet på rett plass. Denne tellepinnen ble funnet i et bolverkskar, altså i et fundament for en brygge, som ble satt ut i Vågen da man, i andre fjerdedel av 1200-tallet (BRM0/periode 4.2), ønsket å utvide Bugårdens kaianlegg.
Min kjære kyss meg…, herlig er fitta… og Smed låg med Vigdis…
Den neste innskriften fra Bugården er ristet på en trepinne som ikke hadde noen spesiell funksjon ellers. På den ene side av pinnen står det: ”Min kjære kyss meg”, på en annen side er det ristet ”futhark” som er de første tegnene i runealfabetet (Liestøl 1963: 15) (BRM 0/9059, B17). I middelalderen ristet folk inn runetegnene futhark alle mulige steder. Noen språkforskere mener at futhark innrissingen generelt kan ha blitt brukt som en magisk innskrift som skulle gi lykke og hell. Denne runepinnen ble også funnet i et bolverkskar. Karet ble lagt ut i Vågen da man etter den store bybrannen i 1248 ønsket å bygge en ny brygge ved Bugården (BRM0/periode 5.1). I samme bolverkskar ble det funnet enda en runeinnskrift, den lyder slik i Terje Spurklands tolkning og omskrivning: ”Herlig er fitta, måtte pikken skjenke den” (BRM 0/8561, B11) (Spurkland 2001: 207).
Den siste innskriften fra Bugården er ristet øverst på noe som kan ha vært en enkel hårpinne av tre. Her står det enkelt og greit: ”Smed låg med Vigdis av sneldebeinane” (sneldebeinsfolket) (Liestøl 1963: 24) (BRM 10667, B39). Pinnen ble funnet i et bolverkskar som ble satt ut i Vågen da man bygget ut Bugårdens kai for andre gang etter den store bybrannen i 1248 (BRM0/periode 5.2) (Figur 3a og 3b).
Figur 3a og b. Hårnål (?) med runeinnskrift: Smed låg med Vigdis… (BRM 10667, B39). Nålen er ca. 24 cm lang. Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen.
I Søstergården er det funnet to erotiske innskrifter. Den første er ristet på en pinne som sikkert ikke hadde annen funksjon enn å være en spikkepinne. Innskriften lyder slik: ”Ingebjørg elska meg då eg var i Stavanger” (Liestøl 1963: 21) (BRM 0/35509, B390) (Figur 4). Pinnen ble funnet på bunnen av Vågen utenfor Søstergården og stammer fra siste fjerdedel av 1100-tallet (BRM0/periode 3.2). Den andre innskriften fra Søstergården er funnet i et bolverkskar som ble satt ut i Vågen da man ønsket å bygge ut kaien etter bybrannen i 1170/71 (BRM0/periode 3.1). Innskriften er tolket og oversatt slik: ”Jeg elsker den mannens kone så høyt at ilden tykkes meg kald! Og jeg er den kvinnens elsker” (BRM 0/81002, B644) (Spurkland 2001: 206) (Figur 5). Teksten er ristet på en pinne som trolig var spikket for anledningen.
Figur 4. Runepinne: Ingebjørg elska meg… (BRM 0/35509, B390) Pinnen er knapp 13 cm lang. Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen.
Figur 5. Runepinne: Jeg elsker den manns kone… (BRM 0/81002, B644). Pinnen er ca. 33 cm lang. Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen.
Jeg elsker (også!) den manns kone…
Den siste ristningen jeg tar for meg er fra Guldskoen og den har spennende nok den samme begynnelse som den forrige ristningen: ”Jeg elsker den mannens kone…” Resten av innskriften er ikke tolket (BRM 0/51385, B496) (Spurkland 2001: 206). Pinnen, som nok også var spikket for anledningen, ble funnet i et bolverkskar som ble lagt utenfor Guldskoen da man ønsket å bygge ny kai her etter bybrannen i 1170/71 (BRM0/periode 3.1) (Figur 6).
Figur 6. Runepinne: Jeg elsker den mannens kone… (BRM 0/51385, B496). Pinnen er ca. 15 cm. lang. Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen.
Funnomstendighetene
Alle gjenstandene med erotiske runeinnskrifter er funnet i Vågen, de fleste i bolverkskar som dannet fundament for de respektive bygårdenes kaianlegg til forskjellig tid fra slutningen av 1100-tallet og opp gjennom 1200-tallet. Hvordan havnet de der? – Og er bolverkskar en uvanlig kontekst for arkeologiske funn? La oss ta det siste spørsmålet først: Det er slett ikke uvanlig å finne ting i bolverkskar, størsteparten av de gjenstandene en finner på utgravninger i denne delen av Bergen ligger ikke dér hvor de i sin tid ble brukt, men er blitt flyttet over korte eller lengre strekninger før de havnet hvor arkeologene fant dem mange hundrede år senere. Det er altså ikke veldig spesielt å finne gjenstander i bolverkskar. La oss da gå videre og se på hvordan ristningene kan ha havnet opp i karene. Først må vi studere avsetningshistorien til de kulturlagene som lå i bolverkskarene (og som inneholdt runepinnene). Besto avsetningene av mange tynne lag, hvor de fleste av lagenes ”ingredienser” (for eksempel stein, treflis, husholdningsavfall) lå vannrett? I så fall ble bolverkskarene fylt opp langsomt – kanskje som resultat av at en daglig gjorde rent i bygården og at folk av og til hev rusk og rask ut i Vågen. Var kulturlagene derimot tykke og ingrediensene lå hulter til bulter – vannrett og loddrett om hinannen, må bolverkskarene være fylt opp hurtig og med store mengder fyllmasser om gangen. Dette kan ha skjedd, som en del av byggeprosessen når en utvidet kaiområdet. Dessverre var dokumentasjonsmetoden som ble brukt på Bryggengravningen ikke så finmasket at vi, ut fra de tegninger og beskrivelser som finnes fra utgravningen, kan ta stilling til kulturlagenes avsetningshistorie på et slikt detaljeringsnivå. Da får vi i stedet resonere oss frem.
Kvitte seg med beviser?
En nærliggende og litt artig tanke er at risteren ville kvitte seg med pinnen og hev den i Vågen før han dro hjem – for eksempel er det er vel ikke så greit å bli tatt med en hårpinne fra Vigdis når man kommer hjem til kjerringa? Noe som taler imot en slik forklaring er at hårpinner og andre pinner av tre jo flyter opp i vann. Hiver man trepinner ut i Vågen synker de ikke til bunns med en gang, men seiler avgårde! En annen mer rimelig forklaring er at pinnene ble hevet eller mistet inne på land. I neste omgang fulgte de så med søppel og andre fyllmasser, når en mer systematisk fylte opp bolverkskar med fyllmasser i forbindelse med oppbygging av kaifronten foran bygården.
Hvis runepinnene fulgte med søppel ut i bolverkskarene er det meget sannsynlig at de ulike risterne, hadde en tilhørighet til bygården hvor pinnen ble funnet. Studiet av funnstedet til forskjellige potteskår som kommer fra samme kar har vist at gjenstander som er funnet i en bygård oftest stammer fra denne bygården (Hansen 2005:48 ff). Man hev altså ikke avfall over på naboens tomt – heller ikke i Middelalderen. Har vi dét som utgangspunkt får vi altså de konkrete bygårdene som en interessant og meningsfull kontekst for våre innskrifter og ikke minst for de personer som i sin tid ristet runene. Som et apropos til det vil jeg vil forfølge en tanke som de fleste lesere sikkert også har gjort seg…
Jeg elsker andre menns koner?
Vi har sett at to innskrifter begynner på samme måten, de kan være ristet på omtrent samme tiden og de kommer fra to nabogårder i Bergen… Kan risteren da være én og samme person? Jeg tenker her på de to innskriftene fra henholdsvis Søstergården og Guldskoen: ”Jeg elsker den mannens kone så høyt at ilden tykkes meg kald! Og jeg er den kvinnens elsker” og: ”Jeg elsker den mannens kone…”. Kan det være slik at samme mannen hadde forhold til gifte kvinner både her og der? Dette fortjener å bli undersøkt nærmere! Kanskje runene er ristet med samme ‘håndskrift’?
Etter et besøk i Universitetsmusets magasin kan jeg konstatere at den første risteren skar seg en svær pinne (33 cm lang!) (Figur 5), han har ristet runene dypt og klart og mellom hvert ord hakket han inn knivspissen flere ganger. Jeg ser for meg – kanskje litt usaklig? – at selvtilliten og selvtilfredsheten lå tykt utenpå denne fyren! Den andre risteren skar seg en mye mindre pinne (Figur 6), runene står tett i tett, han har hatt mye på hjertet, men runene er ristet så svakt at de nesten er usynlige (og mange kan dessverre ikke tolkes). Nei! Her kan det nok ikke være snakk om samme mann! Kanskje innskriftene avspeiler litt dramatiske, men vanlige talemåter i 1100-tallets Bergen?
Øyeblikksbilder fra middelalderens Bergen
Ved å se på hva de frekke runeristere skar i og hvor de hev pinnene fra seg er vi blitt bedre kjent med en håndfull mennesker fra middelalderen. Vi kan nå tenke oss at en gang i midten av 1200-tallet var det i Bugården en gutt (eller en jente) med kjærlighetssorg, han trengte hjelp fra de høyere makter og spikket en pinne, hvor han ristet sitt ønske om et kyss. På baksiden ble ønsket beseglet med en magisk futhark. På slutningen av 1100-tallet kom en kar hjem til Søstergården, han hadde vært innom Ingebjørg i Stavanger på veien til Bergen og var tilfreds med livet. En annen gang, nå i begynnelsen av 1200-tallet, kom en handelsmann til Bergen. Da han hadde losset skipet og gjort opp for seg drog han til Gunhild i Bugården. De koste seg godt og han ristet en kjærlighetserklæring til Gunhild på tellepinnen som han fremdeles hadde på seg. Også i Bugården, men noen år senere, var det en annen kar som fantaserte om å ”skjenke fitta”. Kanskje han selv var blitt skjenket mer enn han tålte og derfor nådde slike poetiske høyder? I Søstergården og Guldskoen var det på slutningen av 1100-tallet andre poetiske menn som ikke overholdt det niende bud – du skal ikke begjære din nestes hustru – og det var kvinner som lot seg begjære.
Artikkelen er en forkortet og lett bearbeidet versjon av Hansen 2006. Full-tekst finnes her: