Rein i Stein. Nyoppdagete helleristninger i Øst-Finnmark som forteller om kommunikasjon og ferdsel for 7000 år siden.
Lengst øst i Nord-Norge ligger Varangerfjorden, en bred fjord som åpner seg mot det mektige Barentshavet. Rundt fjorden finnes tallrike spor etter levd liv. Noen av sporene er svært svake og nærmest ugjenkjennelige for det utrente øyet, mens andre er av et slikt omfang at de i dag er karakteristiske trekk i landskapet. Hustufter, røyser, avfall og redskaper vitner om bosettinger, fangst, fiske og sosialt samvær gjennom nesten 12 000 år. Men inntil nylig manglet én viktig kilde til fortidens mennesker i regionen: helleristninger.
Kulturminner og industri på Gamnes
På sensommeren 2015 ble det foretatt utgravninger av en steinalderboplass og en gammetuft ved Gamnes på østsiden av Korsfjorden utenfor Kirkenes. Utgravingen var et ledd i prosessen til Norterminal om å få bygget en oljeomlastningsterminal i området.
I oktober 2015 ble første del av dokumentasjonen av helleristningene utført. Berget ble renset og behandlet med sprit for å fjerne lav. Foto: Anja Roth Niemi
De to lokalitetene på Gamnes ble gravd ut i løpet av fem uker i august og september 2015. I en lunsjpause skulle feltleder Erik Kjellman gå til steinalderboplassen som ligger på høyden ovenfor gammetufta. Et stykke opp i lia ble han oppmerksom på noen underlige merker på fjellet, som etter nøyere inspeksjon viste seg å være figurer som var hugd inn i fjellet. Etterhvert kom en hel flokk med reinsdyr fram i berget.
Seint i oktober 2015 var et lite team fra Tromsø Museum på plass på Gamnes for å nærmere undersøke den nyoppdagete bergkunsten. Bergflata hvor ristningene var funnet ble renset forsiktig for mose, og sprayet med etanol for å drepe gjenstridig lav. Samtidig ble alle bergflater i området grundig gjennomsøkt for å avklare om det fantes mer bergkunst i området.
Stil, figurer og motiver
Totalt ble det påvist 38 sikre og 10 usikre figurer etter undersøkelsen høsten 2015. Gruppen med usikre figurer omfatter både tydelig hugde linjer/fragmenter av figurer, og merker som er vanskelig å bestemme om er naturlige eller ikke.
Figurene er utelukkende avbildninger av rein og elg. Både små og store dyr er representerte. Reinfigurene er i klart flertall. Den er som oftest avbildet med prikkhugd hode og bakpart, lange buete gevir og horisontale linjer på fremre del av kroppen («ribbein»). Enkelte av reinfigurene har også symmetrisk hugde prikker på bakre del av kroppen. Det er også avbildet minst tre elger. Disse gir inntrykk av å være mer stilisert utformet.
De fleste dyrene er hugget midt på bergflata. Her ser vi en flokk med små og store reinsdyr som ser ut til å være på vandring mot sør, eller innover i fjorden. Noen av dyrene er vendt motsatt vei. Foto: Jan Magne Gjerde
De fleste av reinfigurene ser ut til å danne en flokk som er på vandring i sørlig retning. De fleste av dyrene i «flokken» befinner midt på feltet, men figurer også sør for et erodert område av berget er av tilsynelatende samme stil og har samme orientering. Disse figurene kan dermed se ut til å inngå i en stor scene som viser en reinflokk på vandring.
Når ble ristningene hugget?
Ettersom bergkunsten sannsynligvis lå i strandsona da den ble laget kan informasjon om hvordan forholdet mellom land og hav endret seg etter siste istid hjelpe oss til å datere den. Bunnen av bergkunstflata på Gamnes ligger rundt 25 meter over dagens havnivå. Ved hjelp av strandforskyvningskurver for området, vet vi at berget lå først i fjæra og deretter noen meter over strandsonen i perioden mellom 4000 og 5200 f.Kr.
Strandlinjedateringen kan sammenlignes med datert bergkunst med samme stil og motivvalg fra andre steder. Rein- og elgfigurer med prikkhugd hode og bakpart, «ribbein» og lange bøyde gevir opptrer også på lokaliteten Bergebukten 1 i Jiebmaluokta (Hjemmeluft) i Alta. Ristningene på dette feltet er datert til 4200-5200 f.Kr.
Selv om det altså er en del usikkerhet tilknyttet både strandlinjemetoden og den stilistiske metoden for datering, mener vi bergkunsten på Gamnes mest sannsynlig ble hugget i løpet av perioden mellom 4000 og 5000 f.Kr.
Hva betyr helleristningene?
Helleristningene er gjerne sett på som å representere en flertydig kommunikasjon mellom mennesker og makter. I disse tolkningene er naturelement sentrale og bergkunsten sin lokalisering i landskapet viktig. Mange helleristningsfelt ligger i tilknytning til kjente trekkruter for både elg og rein.
Helleristningene er hugget på en skrå og jevn bergflate som er vendt mot nordvest. Foto: Anja Roth Niemi
I dag går reintrekket fra innlandet ut på Tømmerneset forbi Gamnes, og det går til og med et reintråkk rett nedenfor helleristningsfeltet. Det er ikke utenkelig at noe av årsaken til hvorfor man valgte å hugge figurene i berget akkurat her har sammenheng med dette.
En nyere innfallsvinkel til å forstå bergkunsten er å se på helleristninger som en måte å overlevere geografisk informasjon. Dyrenes plassering på berget og i relasjon til hverandre gir informasjon om dyrenes adferd relatert til det spesifikke området som helleristningene ligger i. Ulik tetthet i plassering av dyrene på berget kan reflektere hvordan de ulike dyreartene fordelte seg i landskapet og hvordan de opptrådte i forhold til hverandre. I tillegg er det detaljer i ristningene som kan vise til sesong, dyrenes kjønn og alder.
Et knutepunkt?
Helleristningsfeltene ligger ofte på steder som lå sentralt i forhold til ferdselsruter som ble brukt av steinaldermenneskene. Vannveiene var på mange måter steinalderens motorveier. Ferdsel og transport foregikk raskest og enklest enten ved hjelp av båt eller med ski og slede om vinteren. En slik reiserute mellom kyst og innland kan ha gått fra Varangerfjorden i nord, inn langs Bøkfjorden, videre inn Korsfjorden forbi Gamnes, inn Munkefjorden og Neidenfjorden, og videre opp langs Neidenelva og vassdragene til de store innsjøene i Nord-Finland. Kanskje var Gamnes et knutepunkt på en slik reiserute. For folk som kom fra innlandet vil Gamnes ha vært svært synlig i det man kom ut av de indre fjordene. Gamnes, med sine helleristninger, kan i en slik sammenheng ha vært et sted for overlevering av kunnskap om områdets særtrekk og muligheter; et sted hvor menneskers tilstedeværelse og måter å se verden på ble kommunisert mellom grupper og over generasjoner.
Videre lesning: Anja Roth Niemi, Jan Magne Gjerde, Erik Kjellman og Janne Oppvang: «Funn av helleristninger i Varanger – nye sider av livet i steinalderen», Ottar 3 (311), 2016