For tre uker siden startet NTNU Vitenskapsmuseet opp sin utgravning på Meisingset i Tingvoll kommune i Møre og Romsdal. Årsaken til at det graves her, er at riksvei 70 skal få en ny og bedre trasé. Dette medfører at to arkeologiske lokaliteter blir berørt, da de ligger midt i den nye veilinja.

To lokaliteter fra steinalder

De to lokalitetene som graves ut, er begge fra steinalder, og kan være opptil 8000 år gamle. Den største lokaliteten, heretter kalt lok 1, er på nærmere 1600 m², og den ligger pent til i en høyde på 30-34 meter over havet i en sørvendt skråning ned mot ferskvannet Hanemsvatnet.

Lok 1 etter avdekking. Dette er en stor lokalitet i utstrekning. Vi håper funnmengden også blir stor. Foto: Marte Mokkelbost.

Lok 2 ligger i dyrket mark, like inntil et bolighus. Denne lokaliteten er mye mindre, i overkant av 300 m², og ligger lavere i terrenget med sine 27 moh. Vi antar at denne lokaliteten er forstyrret av både husbygging og anleggelse av vei inn til huset, men vi tror vi skal få mye informasjon ut av den likevel.

På lok 1 var det en god del bergknatter i søndre del, og mye røtter fra skogen som hadde stått på denne delen av feltet. Her var det tungt å krafse! Foto: Marte Mokkelbost.

Forflytning i landskapet

I den eldste delen av steinalderen, kalt mesolittikum (9500-4000 f.Kr.), likte folk å bosette seg ved sjøen, akkurat som i dag. Den gangen var sjøen hovedfartsåren rundt i landskapet, og det var lettere å forflytte seg over vann enn over land. Folk flyttet seg rundt etter ressursene som fantes til de ulike årstider, og det var fint å slå seg ned for kortere eller lengre på lettdrenerte flater like ved strandkanten.

Strandlinjen bestemmer (ofte) alderen 

Før folk kom til Norge i steinalderen, lå landet øde og dekket av is i tusener av år. Et mildere klima førte til at den tykke og tunge iskappen over Norge smeltet. Siden den gang har landet steget langsomt opp av havet etter at det ble kvitt vekten av isen, og stadig nye strender har dukket opp etter som landet hevet seg.

Steinaldermenneskene bosatte seg ved de strendene de kom til. Men landhevingen førte til at det som var strand for de som levde noen hundreår før, nå kunne ligge mange flere meter over vannkanten. Dette gjør at vi i dag kan bruke strandlinjen, altså høyden over havet, som en indikasjon på lokalitetenes alder. Les mer om strandlinjedatering her. 

Her er vi i gang med å rense overflaten for hånd på lok 1, mens avdekking foregår med maskin i bakgrunnen. Foto: Marte Mokkelbost.

Eldre steinalder og kanskje også yngre steinalder?

Lok 1 med sine 30-34 moh ser ut til å kunne dateres til midt i senmesolittisk tid, ca. 5500-5000 f. Kr. Den mindre lokaliteten, lok 2, er trolig 1000 år yngre, og kan sannsynligvis dateres til overgangen senmesolittikum-tidligneolittikum, 4500-3300 f. Kr. Dette betyr at lok 2 kan være fra den tiden da folk ble mer bofaste fordi de begynte med jordbruk. Det blir spennende å se om vi kan finne indikasjoner på dette.

Fine funn

Vi har fjernet matjorda på begge lokalitetene med gravemaskin, og er godt i gang med håndrensing av overflaten på den store lokaliteten. På den lille lokaliteten startet vi selve utgravningen i går. Vi har allerede gjort fine funn på begge lokaliteter.

På lok 1 var det en god del bergknatter i søndre del, og mye røtter fra skogen som hadde stått på denne delen av feltet. Her var det tungt å krafse! Foto: Marte Mokkelbost.

Lok 2 lå i dyrket mark, og her var det enklere å avdekke. Undergrunnen var ganske steinfri, men med en del kraftige plogspor fra moderne pløying. Foto: Marte Mokkelbost.

På lok 1 er det funnet mange flekker, både regulære og mikroflekker, samt kjerner og skrapere. Funnmengden på denne lokaliteten ser ut til å være ganske stor, og det er mye flint, men også litt kvarts, bergkrystall og kvartsitt.

Har det snødd? Neida. På lok 1 var det mye overflatefunn, som her ligger i funnposer satt ned med spiker på det stedet de er funnet. Alle funnene måles inn, og gir oss indikasjoner på hvor vi skal prioritere å grave. Foto: Marte Mokkelbost.

En mystisk gjenstand som vi fant ganske tidlig, kan ha vært et slipt garnsøkke i grønnskifer. Vi vet ennå ikke om dette er en gjenstand fra denne perioden av steinalderen, kanskje var det noen som mistet eller kastet søkket da de gikk ned til Hanemsvatnet i senere tider? Det ligner i alle fall ikke på noen av de søkkene som vi kjenner fra før fra denne perioden.

En glad finner, Eivind Magnus Færøy Krag, med en slipt skifergjenstand som trolig er et garnsøkke. Foto: Marte Mokkelbost.

Nærbilde av det mulige garnsøkket. Det har en slipt, langsgående fure, og to flatslipte motstående sider. Sannsynligvis er det laget i grønnskifer. Foto: Marte Mokkelbost.

Lokalitet 2 hadde ikke så mange overflatefunn som lok 1, men den er fortsatt interessant. Her ble det funnet gjenstander og avslag i flere materialer; både flint, kvarts, bergkrystall og grønnstein. Det er funnet mikroflekker og skrapere, samt bor og bipolare kjerner, og fragment av en platekniv i skifer. Slike funn er typiske for denne delen av steinalderen.

Gravingen er i gang på lok 2. Helene Blyverket og Jannika Grimbe har akkurat funnet noe i såldet. Foto: Marte Mokkelbost.

Nå gleder vi oss til å starte gravingen på lok 1 også. Vi graver på Meisingset fram til den 19. august, da pakker vi sammen og reiser hjem. Kom gjerne og besøk oss på vakre Meisingset!

Av Marte Mokkelbost

The post I gang med 8000 år appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Hva var det så Roy Søreng fant, i forrige bloggpost? Han fant en gullring! Ikke rart alle stimlet rundt for å se på den. Spenningen var stor da jorden ble fjernet fra ringen, men skuffelsen var kanskje enda større da det inne i ringen sto «14k». Det var en moderne gullring. Det er klart det er artig å finne gull, men her var håpet å finne gammelt gull. Det ble ikke funnet mere gull på søket, men noen andre artige gjenstander dukket opp.

Over 20 000 m² med jorder ble dekket på de to dagene det sosiale søket varte. Vi har ikke tall på hvor mange hull som ble gravd, og det ble samlet inn bøttevis med moderne metallsøppel fra jordene.

Trond Bakkeid i sving med søkeren. Foto: Ingrid Ystgaard, NTNU Vitenskapsmuseet.

Fredete gjenstander

Dessverre var det ikke mange gjenstander som slapp igjennom vårt smale nåløye. Kulturminneloven sier at gjenstander, kalt løse kulturminner, som er eldre enn år 1537 er automatisk fredete. I tillegg er mynter eldre enn år 1650 fredet (Kulturminneloven §12). Det er slike gjenstander som er innleveringspliktige, og som vi var ute etter å finne på dette søket.

Metallfunn

I alt ble det samlet inn og registrert 97 gjenstander som arkeologene ønsket å se nærmere på under det sosiale søket. En gjennomgang i ettertid viser at kun fire av dem kan være automatisk fredete, og vi er ennå ikke sikre på om de er gamle nok til å kunne inngå i vårt gjenstandsmateriale.

De fire gjenstandene som vi kanskje tror kan være automatisk fredete, er en mulig spillebrikke i bly, en liten dekorert ring av ukjent legering, et korrodert stykke jern som ser ut til å ha støpekant, og et mulig vektlodd i bronselegering. Spillebrikken består av bly, og den er rund med små, påsatte «spisser» slik at den ligner en liten morgenstjerne. Det mulige vektloddet veier litt over 2 gram. Undersiden er flat, mens på «sidene» er det stemplet inn fire like rundinger.  

Det mulige vektloddet var svært lite, under 1 cm i diameter. Her sett ovenfra. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Den lille ringen er satt sammen av to like deler som er loddet sammen, og har stripe- og flettedekor. Det spørs om den ikke er eldre enn "siste germanertid", altså 2. verdenskrig.

En liten ring med dekor, alt for liten til å være fingerring. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Jerngjenstanden må gjennom røntgen og kanskje også renses av konservator før vi kan se hva den er. Kan hende er det et beslag?

Baksiden av en mulig støpt jerngjenstand. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Paralleller?

Vektloddet, spillebrikken og ringen må vi finne paralleller til i arkeologisk litteratur for å se om de er gamle nok. Vanligvis kan alderen på gjenstander bestemmes ut fra konteksten. Ligger gjenstanden i en grav fra romertid (0-400 e. Kr.), så kan vi regne med at gjenstanden også er fra romertid eller før. Men når vi finner gjenstandene i matjorda, er konteksten borte, og alderen må bestemmes ut fra utseendet – finnes det lignende gjenstander fra andre steder, som er fra sikre arkeologiske kontekster? Det ligger altså litt arbeid foran oss før vi vet om de fire gjenstandene representerer boplassene vi venter å finne på utgravningen.

Takk til Trondheim metallsøkerklubb

Deltakerne på det sosiale søket var Roy Søreng, Magnus Meistad, Trond Bakkeid, Stian Malvik, Geir Karlsen, Helge Bardal og Johnny Olsen fra Trondheim metallsøkerklubb. Deltakerne fra NTNU Vitenskapsmuseet var Ingrid Ystgaard, Magnar Gran, Ulf Fransson og Marte Mokkelbost. Vi vil gjerne benytte anledningen til å takke de dyktige metallsøkerne fra Trondheim metallsøkerklubb, og vi håper på et like godt samarbeid ved neste anledning.

Tusen takk til de dyktige medlemmene i Trondheim metallsøkerklubb! Foto: Ingrid Ystgaard, NTNU Vitenskapsmuseet.

The post Metallfunn og sosialt søk 2 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Helga 7.-8. mai ble det gjennomført et sosialt søk på Ørland kampflybase. Medlemmer i Trondheim metallsøkerklubb i samarbeid med NTNU Vitenskapsmuseets arkeologer søkte med metalldetektor over lokalitetene som skal graves ut sommeren 2016. Metallsøket foregikk på matjorda (pløyelaget) som ennå dekker lokalitetene. Deltakerne på det sosiale søket var Roy Søreng, Magnus Meistad, Trond Bakkeid, Stian Malvik, Geir Karlsen, Helge Bardal og Johnny Olsen fra Trondheim metallsøkerklubb, samt deler av NTNU Vitenskapsmuseets prosjektstab ved Ørland kampflybases arkeologiske utgravninger.

Metalldetektor brukt i fjor

Metalldetektor ble brukt til en viss grad på utgravningen i 2015, blant annet på matjord over folkevandringstidstunet, samt over allerede avdekkete lag slik som forhistoriske dyrkningslag, avfallslag og veifar. Vi erfarte at det utover moderne metaller lå få eller ingen gjenkjennbare forhistoriske gjenstander av metall i matjorda. Lokalitetene som ble utgravd i fjor (felt A, B og C), var fra eldre jernalder, perioden 500 f.Kr. – 1050 e.Kr.

Lite metallfunn i 2015

En sannsynlig årsak til at det ble funnet lite metallgjenstander i fjor, er at man sjeldnere finner metallgjenstander utenfor gravkontekst i perioden eldre jernalder. Store mengder metallgjenstander inngikk trolig ikke i husholdningen i denne tidlige fasen av jernbrukende tid.

En annen årsak til at det var lite funn fra overflatedetektering, kan være at metallene er blitt nedbrutt og har forvitret etter å ha ligget i jorden i noen tusen år. Metallgjenstandene som ble funnet ved konvensjonell utgravning, var ganske nedbrutt, men det var likevel mulig å se hva mange av dem opprinnelig hadde vært. Noen gjenstander var også relativt solide. Disse kom dog fra godt bevarte kontekster som lå beskyttet under pløyelaget.

En tredje, mulig årsak til at det ble funnet lite metall i matjorda i fjor, kan ha vært at metallsøkingen ikke foregikk systematisk. Kun enkelte områder ble undersøkt med metalldetektor før avdekking, og matjorda ble kun gjennomsøkt på overflaten. De fleste gjenstandene som ble funnet med metalldetektor, stammet fra topp av de innholdsrike avfallslagene fra i fjor.

Medlemmer fra Trondheim metallsøkerklubb i full sving. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Metallgjenstander i pløyelaget?

Store deler av utgravningsområdene ligger i åker som blir brukt til korn- og gressproduksjon. Disse blir pløyd om høsten eller våren. En generell antakelse blant arkeologer og metalldetektorister er at plogen ødelegger arkeologiske gjenstander og river dem opp fra sine originale kontekster. Det sosiale søket kom i stand fordi vi ønsket å finne ut om dette hadde skjedd på våre lokaliteter, eller om metallgjenstander fortsatt lå bevart i matjorda. Slagg- og gjenstandsfunn fra det sosiale søket ville da i teorien kunne brukes til å lokalisere metallproduksjonsområder og graver som ligger under matjorda, og som ikke var blitt oppdaget under registreringen.

Roy Søreng har visst funnet noe fint! Foto: Ingrid Ystgaard, NTNU Vitenskapsmuseet.

Det sosiale søket

Metallsøkingen på helgas sosiale arrangement ble gjennomført ved at medlemmene i Trondheim metallsøkerklubb gikk manngard over jordene. Hver enkelt førte sin egen logg i form av GPS-sporing, og et punkt ble tatt for hvert funn. Arkeologene gikk imellom og hadde løpende vurdering av hva som skulle tas inn for å sjekkes ut nærmere. I tillegg målte vi inn funnene i vårt eget målesystem, slik at vi enkelt kan sammenligne funnene fra matjorda med hva vi finner under matjorda på utgravningen. I neste bloggpost kan du lese om hva metalldetektorisene fant!

The post Metallfunn og sosialt søk appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Feltarbeidet på Ørlandet kampflybase har nå pågått i 21 uker. På det meste har det vært opptil 22 arkeologer ansatt på prosjektet.
I løpet av denne perioden har vi blant annet:

• Avdekket et område på 67350 m2
• Avdekket ca 5300 anleggsspor i form av kokegroper, ildsteder, stolpehull, nedgravninger, dyrkningslag og avfallslag
• Undersøkt 19 hus og andre bygninger fra romertid/folkevandringstid, inkludert et komplett gårdstun fra folkevandringstid
• Gjort nesten 1000 gjenstandsfunn, deriblant: keramikk, beltestein, perler, fiskekroker, bryner, kniver, sølvring, deler av skubbekverner og glass fra et importert drikkebeger.
• Samlet inn ca 10kg med dyre og fiskebein fra hus, nedgravninger, kokegroper og avfallslag.
• Presentert funn og resultater fra undersøkelsen på et åpent måte for befolkningen på Ørlandet

Denne uken pakker vi sammen og den kommende vinteren/våren vil bli brukt til å sammenfatte og analysere den store mengden av materiale som er blitt innsamlet og dokumentert under årets undersøkelse.

I mellomtiden takker vi for oss og ser frem til fortsettelsen av prosjektet til neste år!

[caption id="attachment_8132" align="alignnone" width="640"] Arkeologer klar til dyst, en tidlig oktobermorgen. Foto Aina Heen-Pettersen

The post Avslutning av gravesesongen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Tirsdag denne uka ga den iherdige vannsåldingen av det ene kulturlaget på felt A et fantastisk resultat: en bitteliten glassperle ble funnet i såldet! Perla er mørkeblå, og den har en diameter på 7 mm. Den er 3 mm tykk, og hullet gjennom den har en diameter på nesten 4 mm.

Perla har rund form og er litt flattrykt, og den har en liten knusningsskade på den ene siden, men er ellers meget godt bevart. Slike små og mørkeblå perler forbindes som regel med eldre jernalder som i Norge varte i 1000 år rundt Kristi fødsel (500 f.Kr. – 500 e. Kr.).

Perla slik den så ut da den ble funnet, her i finneren Kristoffer sin hånd. Perla er ganske lita. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Perla ble funnet i toppen av kulturlaget, som hittil har gitt oss mest dyrebein. Vanligvis finner man helst perler i graver, og en sjelden gang også i hus. Vi hadde ikke forventet et så fint funn fra dette kulturlaget, som mest sannsynlig er et avfallslag.

Funnet skapte dermed stor oppstandelse, og prosjektleder Ingrid ble svært henrykt og delte ut bjørneklem til finneren Kristoffer, som tok funnet med stor ro. Feltleder Marte fikk tårer i øynene av glede, og det var i det hele tatt en flott dag i felt! Vi får håpe at den som mistet perlen for 2000 år siden, ikke fikk like mange tårer i øynene av sorg over tapet.

Tre arkeologer står her oppe i kulturlaget som inneholdt perla. Laget er ca. 200 kvadratmeter stort, og alt skal vannsåldes. Kanskje finner vi flere perler? Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Tharald, Are og Ingvild graver kulturlag på Felt A. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Vi tar nå ferie i to uker, men i begynnelsen av august er vi tilbake igjen på Ørland kampflybase, og håper da å gjøre flere spennende funn.

Av Marte Mokkelbost, arkeolog, NTNU Vitenskapsmuseet

The post Nydelig liten glassperle funnet på Ørland Kampflybase appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Etter sju uker med avdekking har det dukket opp både hus, kokegroper, veggrøfter, kulturlag og hulveg på det nordligste utgravningsfeltet på Ørland kampflybase.

Av Marte Mokkelbost

Den arkeologiske utgravningen på Ørland kampflybase er nå inne i sin sjuende uke. Felt A, det nordligste av tre felt som NTNU Vitenskapsmuseet undersøker i denne omgang, er nå ferdig avdekket. I alt er 24607 m² nå strippet for matjord slik at arkeologien som er gravd ned i undergrunnen, trer fram. Dette er det største enkeltområdet som avdekkes i år.

Flere aktivitetsområder har trådt fram under avdekkingen. Helt i nord finnes et område med et stort antall stolpehull omkranset av kokegroper. Kokegropene ser ut til å respektere stolpehullområdet, noe som tyder på at det kan ha stått bygninger her. Kokegroper ligger ofte ikke rett inntil hus, men ble gjerne anlagt litt unna. Til tross for flere stolperekker i dette området, ser hittil ingen ut til å ha sammenheng med hverandre. Vi håper at vi ved omhyggelig finrensing etter hvert vil få fram hus i dette området, enten bolighus eller økonomibygninger som låve, fjøs, uthus eller verkstedbygninger.

Langhus

Et stykke lenger sør finnes det flere parallelle stolperekker som nok har tilhørt en bygning, kalt Hus I. Arbeidstolkningen er foreløpig at dette har vært et treskipet langhus, det vil si et hus med en stolperekke i hver langvegg, og to parallelle rekker med stolper midtskips som har båret takkonstruksjonen. Også dette området skal finrenses før vi starter utgravningen av huset, og det kan hende at både form og størrelse på huset vil endre seg før vi ender opp med en siste tolkning.

Slik huset foreligger i dag, er det 21 m langt og 6,8 m bredt. Ved uttak av makrofossil- og fosfatprøver håper vi å kunne finne ut mer om husets funksjon og avgrense bruksområder i huset, som f. eks. boligdel/kjøkken, soveavdelinger, stall eller fjøs.

Hus I er her markert med papptallerkener som viser stolpehullene som inngår i huset. Sett mot nord. Huset er ganske lite, bare 21 m langt. Den versjonen som vises her, er en foreløpig arbeidshypotese om hvordan huset har sett ut i plan. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Forhistorisk åkermark

På vestre del av feltet lå det store områder med dyrkningslag, det vil si gammel åker. Vi har sjekket lagene med metalldetektor, men det ser ikke ut til at det ble kastet mye metall ut i åkeren i gammel tid. Etter at vi har målt inn dyrkningslagene, fjernes de gradvis med gravemaskin så vi får sjekket om det finnes arkeologiske strukturer under lagene, slik som kokegroper, stolpehull og ardspor. Om du er interessert i å lese mer om hva ard og ardspor er, kan du sjekke ut fjorårets blogginnlegg fra en utgravning i Trondheim.

Kulturlag og hulveg

Søndre del av feltet kan skilte med to store områder med kulturlag (se vår forrige bloggpost på Norark for undersøkelse av et av disse lagene), en 50 m lang stolperekke, del av en mulig veggrøft til et hus, et stort kokegropfelt, gamle håndgravde grøfter, og rester av en hulveg!

Det er sjeldent at vi får åpnet så store områder at vi får sett kommunikasjonsruter på de forhistoriske gårdene, så denne hulvegen ble vi veldig glade for å finne. Hulvegen er om lag 125 m lang, og kommer inn på feltet i sørvestre hjørne. Deretter går den nordover i ca. 60 m, før den gjør en sving mot høyre i retning kokegropfeltet og den mulige veggrøfta i det den fortsetter tvers over begge kulturlagene, før den forsvinner ut av feltet i øst. Hulvegen var ikke synlig på overflata noe sted før avdekking.

Hulvegen strekker seg som en mørkere stripe fra venstre bildekant og svinger så møt høyre. Sett mot nord. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Det blir spennende å grave hulvegen og se om den har sammenheng med noe annet av det vi finner der ute. Mer om hulveger og den arkeologiske metoden vi bruker for å undersøke dem, kan du lese om her.

For tiden graver vi ut det største kulturlaget på feltet. Det er om lag 200 m² stort, og vi har hittil gravd ca. 10 m² av det. Kulturlaget har preg av å være et avfallslag med mye rester av dyrebein. Men det ble også funnet en liten bit gulgrønt glass i laget, og vi håper å finne mer av det. Kan hende er det rester av et drikkebeger fra folkevandringstid?

All jord fra kulturlaget vannsåldes så vi kan finne selv de minste bein- og glassbiter. Dette gjøres på en low tech måte nå, med baljer og håndholdte såld inntil vanntilførsel er på plass. Koselig er det likevel! Her er Ingvild Grønbeck og Are Skarstein Kolberg i gang med såldinga. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Hittil er omtrent 1400 arkeologiske anleggsspor målt inn på Felt A, og vi kommer til å ha mye å grave ut når gravemaskinen drar fra feltet. Feltet er nær sagt komplett med tanke på alle aktiviteter som kan ha foregått i et jordbrukslandskap i jernalder (500 f. Kr. – 1030 e. Kr.), og det vil bli svært spennende å få fram sammenhengene i tid og rom etter hvert.

The post Vei, lag og hus i nord på Ørland Kampflybase appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Den 22. august ble den arkeologiske utgravningen på Sjetnan avsluttet, etter totalt ti uker. Da hadde vi undersøkt to langhus, et større dyrkingslag, flere rydningsrøyser og et område med steinstrenger og rydda flater i tillegg til kokegroper og ildsteder. Til sammen ble 22 daa. avdekket, og over 1400 anleggsspor ble registrert på området.

To langhus

Det ble funnet to langhus på utgravningen, begge er trolig treskipete. Hus 1 er trolig 26 m langt og 5-5,5 m bredt. Hus 2 er omtrent 13 m langt og 5,5-6 m bredt, men her tror vi ikke at vi har hele huset, da det trolig skjæres av feltavgrensningen i sør. Ingen av husene har ildsteder. Hus 1 ligger orientert nord-sør, mens Hus 2 er orientert NV-SØ.

Hus 1, hvor Kari og Isabella driver med uttak av makroprøver fra takbærende stolpehull. Sett mot sør. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Ingen av husene som ble utgravd, var spesielt synlige like etter avdekking. Husene framsto først etter at vi hadde fått målt inn alle stolpehull, som enkelte korte rekker med stolpehull. Etter målbevisst framrensing av områder rundt disse rekkene, fikk vi etter hvert avdekket to hus. Det endelige planforslaget til begge husene er ennå ikke klart, så vi er fortsatt litt usikre på akkurat hvilke stolpehull som inngår i husene, og hvilke funksjoner de kunne ha hatt. Stolpehullene som inngår i husene, vil i løpet av vinteren utsettes for nærmere tolkning.

Hus 2 etter at alle stolpehull er snittet, sett mot sør. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Plantegning av Hus 2 på Sjetnan. Figur: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Vi har også tatt ut makroprøver av alle mulige takbærende stolper, og er spente på å se om disse prøvene kan fortelle oss om husene har hatt ulike brukssoner. Eksempelvis kan vi finne brente korn, som er utmerket til datering av huset, og som også forteller at man kan ha drevet matlaging og/eller brygging i huset. Andre ting vi for eksempel kan finne i makroprøvene, er frø fra planter som har blitt brukt til sengehalm, og som dermed kan fortelle oss hvor soveavdelingen har vært.

Jordbruk med rydningsrøyser og ardspor

Utgravningen avdekket også mye annen aktivitet på Sjetnan. Som nevnt i tidligere blogginnlegg herfra, ser det ut til å ha vært omfattende jordbruksaktivitet her. Store deler av planområdet har vært dekket av et forhistorisk dyrkningslag, kanskje så mye som ¾ av området. Selve husene ser ut til å ha gått fri av dyrkningslaget, og vi tror kanskje derfor at husene er samtidige med dette jordbruket.

Minst 20 rydningsrøyser ble funnet i eller under dyrkningslaget. Dette er stort sett små rydningsrøyser, med diameter 0,5-1 m. Flere er lagt inntil litt større steiner på feltet. Alle rydningsrøysene vitner om at det har foregått en møysommelig rydding av åkrene her.

En stor stein lå begravd i dyrkningslaget midt på feltet. Steiner som er ryddet ut av åkeren, var lagt opp inntil steinen på flere sider. Foto: Kjell A. Brevik, NTNU Vitenskapsmuseet.

Dyrkningslaget ser ut til å ha blitt pløyd med ard, og kanskje også plog av en tidlig type. Vi fant til sammen seks områder med ardspor, og målte inn i underkant av 500 ardspor. I etterarbeidet skal vi gå gjennom bilder og tegninger av disse ardsporene for å se om vi kan fastslå om det er brukt ard eller plog.

Ardspor eller spor av forhistorisk plog? Foto: Heidi Eltoft, NTNU Vitenskapsmuseet.

Ellers ble det som før nevnt funnet om lag 70 kokegroper både i og under dyrkningslaget, noe som tyder på stor aktivitet her. Et utvalg av kokegropene ble undersøkt, og det blir interessant å se om disse kan settes i kronologisk sammenheng med jordbruksaktiviteten her. Kan hende var det å lage mat i kokegrop, et ledd i en årlig tradisjon i forbindelse med såing eller høsting på Sjetnan?

Gjenstander

På denne utgravningen brukte vi metalldetektor på dyrkningslag og anleggsspor. Det ble funnet mest spiker og nagler i dyrkningslaget, og det gjenstår et ganske stort arbeid med å identifisere og verifisere disse. Men vi gjorde også funn av bruksgjenstander på området, dessverre var ingen funnet i selve husene. Det ble funnet flere kniver i jern, og et flott funn av et ildstål. Det ble også funnet et sigdblad i dyrkningslaget.

Et ildstål og en jernkniv som ble funnet under utgravningen. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Som vanlig, nær sagt, er det ikke særlig mange gjenstandsfunn på flateavdekkinger, og svært få av dem kan settes inn i en god funnkontekst. Heldigvis har vi kontroll på våre funn, og de fleste er funnet i dyrkningslaget, slik at de er med å på komplettere informasjonen om jordbruket her. Sammen med alle de arkeologiske anleggssporene, er våre gjenstandsfunn med på å gi et godt bilde av de aktiviteter som har utfoldet seg her på Sjetnan gjennom historien.

Team Sjetnan takker herved for seg!

Utgravningsgjengen på Sjetnan! Bakre rekke, f.v. Tore Schjølberg, Kjell A. Brevik, Ole A. Ulvik, Cecilie Bergan, Petter K. Einang. Foran f.v. Kristoffer R. Rantala, Isabella Foldøy, Heidi Eltoft, Kari B. Dyrendal, Marte Mokkelbost.

The post Langhus og avsluttet utgravning  på Sjetnan i Trondheim   appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Her følger en liten oppdatering fra utgravninga på Sjetnan i Trondheim. Vi er nå inne i de siste ukene med avdekking, og er også nesten halvveis i prosjektet. Til nå har vi fjernet matjorda på ca. 14 000 m² av planområdet. Vi har to uker igjen med maskin, og håper å få avdekket de resterende 8000 m² på denne tiden. Etter at maskinene har gjort jobben sin, skal vi starte på utgravningen av alt vi har funnet her ute.

Utgravningsområdet vårt kan deles inn i tre topografiske hovedområder, øvre og nedre flate, og skråningen som binder dem sammen.

Første gangs rydning, åkerbruk eller svedjebruk?

På Sjetnan ser det ut til at det har blitt bedrevet en del dyrkning i forhistorisk tid. Til nå har vi avdekket om lag 750 m² med forhistoriske dyrkningslag. Lagene er 10-20 cm tykke og inneholder mye kullbiter. I disse lagene har vi funnet en del små gjenstander, stort sett av jern, som allerede nå gir oss en indikasjon på at dyrkningslagene stammer fra jernalderen.

De forhistoriske dyrkningslagene på Sjetnan er tydeligst i skråningen mellom øvre og nedre flate, og ses på dette bildet som et mørkebrunt jordlag bak stikkstanga. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Kullbitene i dyrkningslagene på Sjetnan kan enten stamme fra den første avskogingen og rydningen av området, fra kontinuerlig åkerbruk på brent, ryddet og mekanisk drevet jord, eller fra svedjebruk eller svibruk som det også kalles.

Svedjebruk er en form for skiftbruk der en brant ned småskog og annen vegetasjon for å kunne dyrke korn der. I asken ble det frigjort viktige sporelement som gjorde det mulig å dyrke korn. Spesielt var det rug som trivdes godt der en hadde brent. Kullet i dyrkningslagene på Sjetnan stammer antakelig fra den første rydningen av området. Svedjebruk krevde store arealer, siden et område som var dyrket på denne måten først kunne dyrkes på nytt etter mange år. Denne typen jordbruk utarmer jorda, og området kan ha blitt brukt til beite eller blitt liggende brakk i så mye som 10 år, før det igjen kan ha blitt svidd og sådd til på nytt.

På øvre flate av utgravningsområdet ligger det større partier med brent sand, som kan stamme fra bråter. En bråte er en samling av trær og kvist som er samlet i hauger, og så brent. Brenning av store mengder kvist og trær kan ha skapt såpass sterk varme at sanda som ligger under jordlaget i den nedhogde skogen, har blitt brent. Mange stedsnavn som slutter på "-brenna" eller "-bråtan" har antagelig blitt ryddet ved svedjebruk.

Vi tar ut makrofossilprøver fra dyrkningslagene, slik at vi kan prøve å finne ut hva som ble dyrket her.

Ardspor og rydningsrøyser

På utgravningsområdet har vi funnet flere områder med ardspor. Ardspor er spor i undergrunnen etter jordbearbeiding med ard. Ardspor vises som karakteristiske streker på kryss og tvers i undergrunnen. Arden var forløperen til plogen. Arden var av tre og besto av et rammeverk som gjorde at den kunne styres, med en pigg som gikk ned i jorden, og et feste som gjorde det mulig for et trekkdyr, eller bonden selv, å dra den. Arden vendte ikke jorden, men laget primært en fure, slik at en kunne gå etter og så, eller sette ned planter. I bunnen av skråningen mellom øvre og nedre flate på Sjetnan er ardsporene spesielt godt bevart, og her har vi ardspor som er opptil 10 m lange.

I bunnen av skråningen som skiller øvre flate fra nedre flate, ligger det enkelte steder godt bevarte ardspor. Disse er bortimot 10 m lange. En kokegrop ses til venstre i bildet. Foto: Petter Kåsin Einang, NTNU Vitenskapsmuseet.

Ute på nedre flate har vi et annet stort område med ardspor. I utkanten av dette området ligger en rydningsrøys. Rydningsrøyser blir laget for å gjøre det lettere å slå kornet med sigd eller ljå. Under dyrking av jorda var det et evig arbeid å rydde åker og eng for stein, og steinen ble lagt opp i langsomt voksende hauger som lå utover dyrkningsarealet. Disse rydningsrøysene kan ofte være vanskelig å skille fra gravrøyser. En forskjell er at gravrøyser består av stein med jevnstor størrelse, mens rydningsrøyser består av stein med varierende størrelse. Siden området ikke pløyes, kan rydningsrøysene godt bli liggende midt i åkeren.

Kokegroper

Til nå er det blitt funnet i underkant av 40 kokegroper på feltet. Disse ligger spredt over hele lokaliteten. Noen av kokegropene er veldig store, opptil 2,8 m i diameter. En del kokegroper ligger under dyrkningslagene, men noen kokegroper ligger også i selve lagene, og kan derfor kanskje knyttes til selve dyrkningen. Her er det også eksempler på at ardspor skjærer kokegroper, det vil si at akkurat disse kokegropene er eldre enn ardsporene. Det blir spennende å se om vi finner en kronologi på kokegropene på Sjetnan etter at vi har fått datert kullprøvene. Kanskje kan noen av kokegropene også knyttes kronologisk til den dyrkningen som har foregått her.

Snitt av en av kokegropene på øvre flate. Denne har svært store steiner i fyllet. Foto: Isabella Foldøy, NTNU Vitenskapsmuseet.

The post Førhistorisk jordbruk på Sjetnan Nedre appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Den 16. juni startet NTNU Vitenskapsmuseet opp sin arkeologiske utgravning på Sjetnan i Trondheim. Utgravningen skal pågå hele sommeren, og det forventes å finne en rekke bosetningsspor på området. Totalt 8 arkeologer er med på utgravningen fra starten av.

Gården Sjetnan Nedre ligger ca. 8 km sør for Trondheim sentrum, 220 m sør for Tiller kirke. Området som skal utgraves, er i dag åkermark. Området har to adskilte flater, en øvre flate på nivå med husene på gården og en nedre flate 6-7 m lavere og vest for øvre flate. Flatene blir bundet sammen av en relativt bratt bakke. I alt skal nesten 22 000 m² avdekkes. Til dette arbeidet bruker vi to gravemaskiner.

Heidi, Kristoffer, Isabella og Kari foran en av gravemaskinene som brukes til å fjerne matjorda. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Fra Tillerbyen og Sjetnan har det fra før av vært kjent lite kulturminner. I 2013 gravde NTNU Vitenskapsmuseet på jordet vest for Tiller kirke, og der ble det påvist to hus, der det ene er datert til romertid (5-125 e. Kr.). En rekke kokegroper ble også funnet, disse har spredte dateringer fra førromersk jernalder og helt opp i folkevandringstid.

Fra et område like nordvest for Tiller kirke har vi opplysninger om at det trolig lå et eldre fjerna gårdstun med kulturlag her. Th. Petersen har i et notat i topografisk arkiv opplysninger om en mulig langhaug ved sersjant Haarstads gård, trolig Sjetnan Øvre som ligger 300 m nord for Sjetnan Nedre. Ellers er det påvist områder med kokegroper og stolpehull uten sammenheng både ved Sjetnan Øvre og ved Tiller kirke. Gjenstander fra middelalder er funnet ved metalldetektorsøk i området nord for Tiller kirke.

Tiller kirke. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

På gården Sjetnan Nedre påviste Sør-Trøndelag fylkeskommune i 2012 en rekke kulturminner i form av kokegroper, stolpehull og nedgravinger innenfor området som nå skal utgraves.

På øvre flate nærmest husene på gården ble det registrert to velbevarte kokegroper, og det ble funnet stolpehull i fem av sjaktene. Flere av stolpehullene lå ut mot bakkekanten og kan være restene etter et gjerde. Det er relativt få og langt i mellom strukturene på øvre flate, og det blir spennende å se om vi kan få en sammenheng i aktivitetene her når vi får avdekket hele flaten.

På nedre flate, rett etter at bakken går over i flatt terreng, ble det registrert flere kokegroper og det er antydning til ardspor i flere av sjaktene. Lengre ut på flata mot sørvest lå det enkelte stolpehull, men området var først og fremst dominert av diverse større og mindre nedgravinger. Flere av disse kan etter formen antas å representere rester av kokegroper, selv om det var lite kull i dem og steinen ofte ikke var skjørbrent.

Lengst sørvest på nedre flate, litt unna det øvrige aktivitetsområdet, ble det registrert to strukturer som skilte seg ut og så ut til å ha hatt sterk varme knyttet til dem (rødbrent sand). Det knytter seg stor spenning til disse strukturene, da de kanskje representerer en ovn og ei smie.Det ville ha vært naturlig å legge slike aktiviteter i en viss avstand fra øvrig bebyggelse pga. brannfaren. Det ble dog ikke påvist slagg eller smiperler under registreringen, men vi håper utgravningen kan gi resultater her.

Vi har allerede funnet en god del kokegroper både på øvre og nedre flate, og et område med godt bevarte ardspor i bunnen av skråningen. Vi håper også at det skal dukke opp hus på feltet etter hvert. Følg med for flere oppdateringer fra utgravningen vår!

The post Utgravning på Sjetnan i Trondheim appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Fredag 23/5 avsluttet NTNU Vitenskapsmuseet sin 5 uker lange utgravning på Viklem i forbindelse med utvidelsen av Ørland kirkegård. Utgravningen resulterte i funn som er svært uvanlige her i Midt-Norge, både når det gjelder huskonstruksjoner og gjenstandsfunn. 

Det ble funnet tre hele hus under utgravningen.  To av dem er langhus hvor bærekonstruksjonen utgjøres av jordgravde stolper, mens det tredje er et grophus. Det største langhuset utmerker seg med sin størrelse og uvanlige konstruksjon, mens grophuset inneholdt veldig fine funn. Vi tror alle tre hus er fra vikingtid, og at de sammen kan ha utgjort et gårdstun.

Grophus med flotte gjenstander og steinovn

I grophuset var det bevart opptil en halv meter med humusholdig kompakt sand, og det har gitt gode bevaringsforhold både for bein og tre, som det ble funnet en god del av under gravingen.

Oversiktsfoto av grophuset etter at 10 cm av det mørkebrune, humusholdige jordlaget er fjernet. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.

I det humusholdige sandlaget ble det funnet mange fine gjenstander: en flettet ring av bronse, en ringnål i bronse, en rekke jernnagler, og flere redskaper i jern som må røntgenfotograferes før vi kan typebestemme dem. Det ble også funnet to spinnehjul, et i metall og et i leire, halvparten av et stort vevlodd i leire, og et terningformet vektlodd i bly med bronsekappe.

I tillegg ble det funnet en rekke bryner og brynefragmenter i huset, både vanlige bryner, nålebryner og hengebryner. Det er ikke hverdagskost for arkeologene å gjøre så mange fine gjenstandsfunn ved graving av hus.

Ringnål in situ i grophuset. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

I søndre hjørne av grophuset ble det etter hvert avdekket et vakkert hjørneildsted eller ovn bygd opp av stein og murt sammen med blåleire. Ovnen viste seg å være delvis gravd ned i bakken, i en dybde på om lag 1 m målt fra kanten av grophuset, og ca 40-50 cm dypere enn gulvnivået i grophuset.

I bunnen av ovnen lå en flat steinhelle, og omkring denne var runde kampesteiner lagt i en ring som fundament til ovnen. I høyde med gulvet i grophuset hadde ovnen kantstilte heller som dannet en ovnssjakt.

Oversiktsfoto av grophuset etter at 40 cm av det mørke jordlaget er fjernet. En rekke stolpehull er nå synlige, og hjørneildstedet (ovnen) er blitt tydelig. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.

På slutten av den aller siste dagen i felt ble steinovnen i grophuset gravd ut totalt. Det medførte fjerning av store mengder stein, som her ligger på kanten av grophuset. Marte Mokkelbost og Eivind Krag er her i gang med fjerning av de siste steinene. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet.

Oppmurt hjørneildsted i grophuset, med synlig ovnssjakt. Foto: Magnar M. Gran, NTNU Vitenskapsmuseet.

Hjørneildstedet etter at alle steiner over gulvflaten i grophuset er fjernet. Ovnen har oval grunnform, og har en flat skiferhelle i bunnen. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Det ble funnet mye brent bein i ovnen, og den har trolig hatt diverse matlagingsfunksjoner i tillegg til å gi både lys og varme i grophuset. Like inntil ovnskonstruksjonen sto et meget pent steinskodd stolpehull. Dette stolpehullet har trolig hatt en påmontert opphengsmekanisme hvorfra man kunne svinge en gryte inn i ovnen.

Grophus har gjerne blitt satt i sammenheng med tekstilarbeid som spinning, veving og sying, som tradisjonelt er regnet som kvinneaktiviteter. Her kunne kvinnene også amme sine barn, i et lunt og varmt miljø.

Vikingtidshall på Viklem?

Det største huset på Viklem er et enskipet langhus som er mellom 27 og 30 m langt, og som har en bredde på mellom 8 og 9 meter. Huset er synlig på flyfotoet som to gråbrune, parallelle grøfter. Huset har ingen indre takbærende stolper, da taket har blitt holdt oppe av stolper i veggene. Trolig har det blitt brukt en byggeteknikk av typen stavverk som kalles sleppverk, som er noe eldre enn lafteteknikken.

Stavverk er når veggene består av stående stolper (staver) som bærer deler av, eller hele takets tyngde. Mellom stolpene kan det være forskjellige veggfyllinger, som for eksempel liggende planker med endene føyet inn i stavene, kalt sleppverk.

På nordsiden av huset er det spor av rekker av skråstilte stolper (skårder) som har støttet opp huset, trolig fordi huset har hatt en anselig høyde. Huset er såpass stort at vi kanskje snakker om en vikingtids hallbygning!

På luftfoto kan det største langhuset ses som to parallelle, gråbrune grøfter. Nede til venstre ses grophuset. Gravemaskinen, som er en 12-tonner, gir et inntrykk av størrelsen på husene. Foto: Airphoto Fosen.

I vårt forrige innlegg på Norark skrev vi at huset hadde buede veggrøfter. Dette er trolig en sannhet med modifikasjoner. Det viste seg at da vi utvidet feltet i østlig retning, at veggrøftene fortsatte i enda en 12-15 meters lengde, og veggrøftene i øst ikke var på langt nær så buet som i vest.

Da vi gravde sjakter gjennom begge veggrøftene, viste det seg at hver enkelt veggrøft inneholdt to grøfter, samtlige med stolpehull i seg. Dette tyder på at det har stått TO hus på akkurat samme sted, og det eldste huset er blitt revet for å gi plass til et nytt og trolig større hus som lå på samme sted som det første!

Dessverre er den vestligste avslutningen av det nyeste huset skjult under en bolk med jord som ble satt igjen fordi det går en høyspentkabel i bakken akkurat her, slik at vi ikke fikk vite nøyaktig hvordan det nyeste huset ser ut i vest. Det eldste og minste huset har hatt buete veggrøfter i vest, mens det nyeste og største huset kan ha hatt helt rette veggrøfter.

Vi har ingen klare indikasjoner på at huset har hatt indre vegger, og det kan derfor se ut som om hele huset har bestått i ett stort rom, slik man gjerne forestiller seg vikingtidens hallbygninger.

Et vevlodd i kleberstein ble funnet i det største langhuset. Vevloddet er fra vikingtid. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Et funn av et vevlodd i kleber inne i huset plasserer trolig huset i vikingtid. Byggestilen, hvor man har gått bort fra takbærende stolper inne i huset og i stedet har gått over til at stolper i veggene holder opp taket, tilsier trolig også vikingtid.

I tillegg har vi tatt ut kullprøver og makrofossilprøver av både stolpehull og veggrøfter, slik at vi kan få datert stolpene i huset og kanskje også funnet ut mer om husets funksjon.

Det minste langhuset

Det minste langhuset er 12,5 m langt og i overkant av 6 m bredt. Det har en jevn, rektangulær form i plan. Huset er et enskipet langhus, og veggstolpene utgjør bærekonstruksjonen i dette huset. Stolpene har vært godt fundamentert i undergrunnen ved kraftige steinskoninger i de fleste stolpehullene.

Stolpehullene i det minste langhuset var tydelige like etter at de ble avdekket. Stolpehullene i de to langveggene er her synlige i to fine, rette linjer. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Det ble ikke funnet ildsteder som kan knyttes direkte til bruken av dette huset. Funksjonen til dette huset er ukjent, men vi håper at makrofossilprøver tatt ut av stolpehullene kan hjelpe oss til å finne ut mer om hva huset ble brukt til. Dette minste huset ligger vest for det største langhuset, og vinkelrett på sistnevnte.

The post Fantastiske vikingtidsfunn på Viklem på Ørlandet appeared first on Norark - Norsk arkeologi.