I de første tusen årene med bosetning i de sørøstnorske kystområdene var skjærgården større og fjordarmene dypere enn i dag på grunn av høyere havnivå. Slike fjord- og skjærgårdslandskap var attraktive biotoper og bosetningsområder i steinalderen, og det har lenge vært kjent arkeologiske funn fra forhistoriske fjordarmer som Langangsfjorden (Mikkelsen 1989).

Omfanget av steinalderbosetning i Langangsfjorden ble tydeliggjort da KHM gjennomførte undersøkelser av 18 steinalderlokaliteter mellom 2010 og 2012. Utgravningene ga informasjon om intensiv bruk av området i perioden mellom ca. 8000 og 3700 f.Kr. Lokalitetene var funnrike og lå tett på hverandre i den indre delen av fjorden, og dette er blitt tolket som et uttrykk for en stadig mer stedbunden bosetning.

Tradisjonelt har siste del av eldre steinalder, i runde tall ca. 6000–4000 f.Kr., vært ansett som perioden da samfunnene i Sør-Norge ble mer bofaste. Seinere års utgravninger i Sørøst-Norge har imidlertid gitt indikasjoner på at endringen fra mobile til mer stabilt bosatte samfunn kan ha funnet sted noen tusen år tidligere. Dette er ikke unikt i Sørøst-Norge, men er en utvikling som ser ut til å ha funnet sted i større deler av Skandinavia.

I Sørøst-Norge sammenfaller denne endringen i bosetningsform i tid med en annen interessant utvikling, nemlig en svakere landhevning og dermed mer stabil strandlinje. Svakere landhevning medførte at landskapet endret seg i mindre grad, områder med viktige ressurser var stabile samtidig som det var mulig å bosette seg lenger på ett og samme sted. Et interessant spørsmål er om det var de naturgitte forutsetningene som påvirket bosetningsmønsteret, eller om sosiale faktorer var den viktigste drivkraften.

Dronebilde over utgravingsområdet i dalgangen nedenfor toppen av Blåfjell og med nåværende E18-bro og den smale Langangsfjorden i bakgrunnen. Foto: KHM.

Det pågående utgravningsprosjektet i E18 Langangen–Lanner (se også prosjektets Facebook-side) arbeider ut fra en hypotese om at det fra ca. 7500 f.Kr. forekom en endring mot mer stabile bosetningssystemer, knyttet til ressursrike landskap. Lokalitetene Blåfjell 1–4, som ligger i en om lag 200 meter lang dalgang på vestsiden av Langangsfjordens smaleste strekning, vil her danne et arkeologisk laboratorium for å studere nettopp endring i bosetning innenfor et definert og avgrenset landskapsrom.

De fire lokalitetene med flere funnområder ligger tett på hverandre, innenfor et høydeintervall på ca. 20 m. Basert på hastighet i landhevningen tilsvarer dette en tidshorisont på drøyt 2000 år. Vi vil her fremskaffe data som kan gi informasjon om bruken av landskapsrommet gjennom denne lange perioden. Kan vi finne tidsmessig adskilte bruksfaser på ulike høydenivåer eller kan vi finne spor som vitner om at hele det langstrakte landskapsrommet var i bruk samtidig? Hvordan kan vi tolke funnene herfra i relasjon til andre utgravde lokaliteter i Langangsfjorden?

The post 2000 år på 200 meter appeared first on Norark - Norsk arkeologi.